Film

«Systemsprenger»: De som faller dypt

«Systemsprenger» holder seg på bakkeplanet sammen med hovedpersonene som sviktes av de offentlige sosialtjenestene.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«Systemsprengeren»

Regi: Nora Figenscheidt

Ty. 2019

Den tyske spillefilmdebutanten Nora Fingscheidt har laget noe helt spesielt her; et sosialrealistisk drama som unngår den knusktørre, moraliserende «ovenfra og nedad»-holdningen vi ofte ser i prisvinnerne fra folk som Dardenne-brødrene. Fingscheidt har angivelig brukt seks år av livet sitt på å lage «Systemsprengeren», og mye av tiden gikk med til å forsikre seg at hun hadde alle fakta på bordet.

Hun skildrer hvordan det sosiale systemet svikter en liten jentunge med alvorlige atferdsproblemer; ikke fordi statsbyråkratiet er drevet av dårlige intensjoner eller befolket av inkompetente ansatte – men fordi det alltid vil finnes mennesker som systemet ikke er utrustet til å håndtere.

Les også: Krimserien «Besatt»: Terningkast 1 (Dagsavisen+)

Niåringen Benni (Helena Zengel) er en såkalt «systemsprenger», som har blitt en evig kasteball i barnevernet. Hun finner seg ikke til rette i fosterhjemmene, er for ung til å få fast plass på institusjoner og kan ikke bo hjemme hos sin ustabile mor Bianca (Lisa Hagmeister). En mer konvensjonell film ville ha skildret Benni som et uskyldig offer for et tungrodd byråkrati, men «Systemsprengeren» er mest opptatt av nyansene som gjør Benni til et så vanskelig tilfelle. Å beskrive henne som «utagerende» er å unngå akkurat hvor totalt ute av kontroll denne lille kinaputten er. Hun er i besittelse at et eksplosivt temperament, som detonerer i ekstreme raserianfall og desperate primalskrik. Spytter, slåss, sparker, slår, stikker av og skader seg selv. Går til angrep på alle som prøver å hjelpe henne, med en kraft som skremmer selv voksne menn. Så ukontrollert rasende at politifolk må tilkalles for å spenne henne fast på båre, sånn at legene kan gi henne beroligende og «time out» i polstret celle.

Benni er samtidig bare en liten jentunge: som så desperat trenger trygghet, omsorg og stabilitet i livet sitt. Hun danner gradvis et bånd til skolevakten Micha (Albrecht Schuch), som er ansatt for å sørge for at Benni ikke skader de andre elevene. I brist på bedre ideer foreslår han å ta med Benni til en hytte langt inn i skogen noen uker. En sjanse til å gi henne litt ro, og lære litt sinnemestring.

Micha er en av de få personene på kloden jentungen har et minimum av respekt for; en kraftig tøffing som trener kickboksing, og i yngre dager selv slet med raseriproblemer. Han begår feilvurderinger, har sine svakheter, og er fullt klar over at håpet om å redde Benni kan ende opp med å skade henne enda mer. Tiden i skogen får positive resultater, men før eller senere må hun tilbake til virkeligheten.

Vi ser det Micha gjør; det gode i Benni, og den sjarmerende naturkraften hun kunne ha vært med en stabil familiebakgrunn. Alt dette føles hundre prosent autentisk, særlig fordi «Systemsprengeren» ikke tar noen snarveier, eller prøver å betrygge oss med lettvinte klisjeer om at alt vil gå bra til slutt. Nora Fingscheidt vet at ting ikke løser seg så enkelt ute i virkeligheten. Filmen legger heller ikke skjul på at Benni er dypt skadet, posttraumatisert og en fare for sine omgivelser. Hun går helt berserk hvis noen berører ansiktet hennes.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Benni forguder og glamoriserer moren sin, nettopp fordi hun aldri er der for henne. Jenta nekter plent å tilpasse seg med noen løsninger som ikke innebærer at hun er hjemme sammen med mamma, og Bianca er livredd for datteren sin. Hver gang det skjer noe som gir oss håp om at Benni gjør noen fremskritt, så får hun et tilbakefall som gjør situasjonen hennes enda verre. Denne selvdestruktive runddansen er utmattende, og like frustrerende for oss i kinosalen som for folkene som prøver å ta vare på Benni.

I en av filmens sterkeste scener ser vi en sosialarbeider til slutt bli knust av alle skuffelsene, og bryte sammen i ukontrollert gråt. Det føles forfriskende at filmen ikke går til angrep på sosialetaten, men skildrer barnevernet som en komplisert organisme full av mennesker med motstridende personligheter. Noen blir bitre over barnas oppførsel og tar ting personlig, andre er så opphengt på å følge byråkratiet spilleregler at de hindrer ungenes fremgang – men de fleste gjør så godt de kan.

Det merkes at regissør/manusforfatter Nora Fingscheidt har en fortid innen dokumentarfilm; og selv om «Systemsprengeren» ikke er basert på en spesifikk sann historie, er alt bygget på fakta, research og personlig innsikt. Og hovedrolleinnehaveren Helena Zengel er litt av en oppdagelse. Hun var bare ni år under innspillingen, og gjør en av de sterkeste, mest krevende og nyanserte prestasjonene jeg noensinne har sett fra en barneskuespiller. Det er sannelig lett å se hvorfor dette opprørende dramaet ble tildelt Sølvbjørnen i Berlin, og nå er Tysklands offisielle Oscar-bidrag.