«Sweet Country»: Nådeløs ødemark

4

Drama

«Sweet Country»

Regi: Warwick Thornton

Australia, 2017

Prisvinnende «Sweet Country» er nok et oppgjør med Australias fortid; drevet av raseri og fortvilelse over lidelsene urbefolkningen ble utsatt for. Filmen er inspirert av den sanne historien om aboriginske Wilberta Jack, som sto tiltalt for å ha myrdet en hvit mann i 1920-tallets Sentral-Australia. Regissør Warwick Thornton mottok en del oppmerksomhet for regidebuten «Samson & Delilah» (2009), en Cannes-prisvinner som ikke nådde opp på kino her hjemme. Thornton har selv aboriginsk bakgrunn, og har fylt opp filmen med autentiske detaljer om en kulturarv som er i ferd med å forsvinne. Det merkes dessuten at han har lang fartstid som filmfotograf. «Sweet Country» får maksimalt utbytte av det overveldende landskapet, og at filmen ser så fordømt bra ut et desto mer imponerende hvis du vet at alt sammen ble spilt inn på minimale 22 dager. Stemningsleiet Thornton legger seg på kan minne en del om John Hillcoats «The Proposition» (2005), men fortellertempoet er langt seigere. Thornton poserer litt med lynraske glimt som enten forestiller rollefigurenes indre landskap, vonde hendelser som venter dem eller eventuelt har skjedd dem tidligere. Ikke alltid så lett å si. Han tar oss med tilbake til Nordterritoriet på tampen av 1920-tallet; en nådeløs ødemark befolket av håpløse, hatefulle sjeler som klorer seg til områder stjålet fra urbefolkningen.

«Sweet Country» tar seg god tid til å kartlegge dynamikken mellom de forskjellige personene som blir viklet inn i denne tragedien. Vi skjønner at alt kommer til å gå fryktelig galt i det øyeblikket den nyinnflyttede rancheren Harry March (Ewen Leslie) står foran naboen Fred Smith (Sam Neill), for å spørre om han kan låne «blackstock» til litt arbeid på kvegstasjonen han akkurat har tatt over. Som gudfryktig predikant føler ikke Smith at han er i en posisjon til å avvise et spørsmål om hjelp, og som March påpeker «det vil være den kristne tingen å gjøre». Så Smith sender sin aboriginske gårdshjelp Sam Kelly (Hamilton Morris), sammen med hans kone Lizzie (Natassia Gorey Furber) og en tenårig niese. Ingen bombe at Harry March er en rasistisk, hatefull skittstøvel. Det ser de aller fleste ut til å være her. Men March er dessuten en posttraumatisert krigsveteran, som bærer på dype psykologiske arr etter sin tid som soldat under første verdenskrig. Han drikker tett, og er en åpenbar fare for sine omgivelser. Etter å ha voldtatt Lizzie (i en scene som er mesterlig orkestrert i sin snikende uhygge) sparker March dem alle på dør, og drar videre til naboen Mick Kennedy (Thomas M. Wright) for å låne mer gratis arbeidskraft. Kennedy sender sin underdanige «onkel Tom»-gårdshjelp Archie (Gibson John) og fjortenåringen Philomac (spilt av tvillingene Tremayne og Trevon Doolan); den hemmelige halvblodssønnen Kennedy behandler med en god blanding av forakt og skyldfølelse.

Den forrykte oppførselen til Harry March får Philomac til å rømme, og ting detonerer etter at han gjemmer seg i uthuset på gården til Fred Smith. Gårdshjelpen Sam ender opp med å skyte i hjel March i selvforsvar, og flykter ut i outbacken sammen med kona Lizzie. Alt dette er veldig mye forhistorie for det som egentlig er en lang jaktsekvens med uunngåelig utfall. De har ingen steder å gjemme seg i dette fiendtlige landskapet, som er like overveldende som det er klaustrofobisk. Sersjanten Fletcher (Bryan Brown) samler en posse for å spore opp Sam, uten å bry seg et døyt om skyldspørsmål. I hans øyne er jo Sam automatisk skyldig; som aborigin er han knapt mer enn et dyr – og et dyr som angriper sin eier må jo avlives. «Sweet Country» tegner et bilde at Australia som et land bygget på rasisme, slaveri, hat, overgrep og undertrykkelse. Den eneste som behandler urbefolkningen med et snev av anstendighet er den dypt religiøse tørrpinnen Fred Smith, som til slutt oppdaget at hans Gud ikke vil ha noe som helst med Australia å gjøre. Den avskyelige behandlingen av urbefolkningen er et er et tema som har vært utforsket gjentatte ganger tidligere i australsk film, fra «The Chant of Jimmy Blacksmith» (1978) til «The Tracker» (2002) - og det er vanskelig å påstå at «Sweet Country» har noe vesentlig nytt å si. Men selv om historien føles veldig velkjent, er måten den er fortalt på fortsatt bemerkelsesverdig.