Roy Gundersen (Anders Baasmo Christiansen) må motvillig ha med datteren Nina (Ida Husøy) på kappkjøring. De ekte heltene i filmen er Nybakken (Otto Jespersen) og Doffen (Sven Nordin). FOTO: FILMWEB

Svidd gummi i velkjente svinger

Norges sprøeste bilrace siden «Flåklypa Grand Prix» scorer høyt på den tekniske siden, og for sitt helhjertede forsøk på å lage kommersiell underholdning for forholdsvis lite penger.

Filmer

ACTIONKOMEDIE

«Børning»

Regi: Hallvard Bræin

Norge, 2014

 

Hallvard Bræins ambisjoner blir tydelige siden «Børning» er dedikert til salige Hal Needham: regissøren bak klassiske actionkomedier som «Smokey and The Bandit» og «The Cannonball Run». «Børning» benytter seg dessuten av Jerry Reed-låta «East Bound and Down» fra førstnevnte på lydsporet, men det er i hovedsak sistnevnte filmen prøver å etterligne. Opplegget er akkurat det samme: En gjeng eksentrikere som deltar i et illegalt billøp med politiet i hælene - men den gjøglete humoren er dempet litt ned, og stuntene er mer sparsommelige. Det vil være en overdrivelse å si at dette har spensten, sjarmen og ikke minst budsjettet til å nå opp til sine amerikanske forbilder. «Børning» vil trolig slå aller best an i Bygde-Norge, men er overraskende effektiv iscenesatt, og jevnt over skikkelig underholdende.

Roy Gundersen (Anders Baasmo Christiansen) er ingen god far, omtenksom kjæreste eller en særlig sympatisk fyr, men han er en rakker på å råkjøre. Etter at datteren Nina blir født kastes han bryskt ut av barselavdelingen, og får streng beskjed om å holde seg langt unna dem alle. Fjorten år, et dusin fartsbøter og et par skilsmisser senere er Roy en rotløs rabagast som driver bildelerbutikken Stallion Parts. Så får han plutselig den tenårige datteren Nina (sjarmklumpen Ida Husøy) dumpet i fanget, og beskjed om at han skal tilbringe de neste to ukene med henne. Passer dårlig for egoisten Roy, særlig etter at han inngår et veddemål med rivalen TT (Trond Halbro). De skal kjøre om kapp fra Oppegård til Nordkapp, og vinneren får ... en hundrelapp. Ingen regler, annet enn at det ikke er lov til å kjøre via Sverige. Innen startskuddet går har denne pissekonkurransen forvandlet seg til et illegalt bilrace med en rekke deltakere - deriblant Roys kjæreste Sylvia (Jenny Skavlan), samt de sindige bilmekanikerne Nybakken (Otto Jespersen) og Doffen (Sven Nordin). Det tar ikke lang tid før Roy motvillig må ta med seg datteren Nina som kartleser, mens de freser gjennom Norge på langs i hans kanarigule Mustang, Lille-Gul. Hakk i hæl kommer den stramme politimannen Mørk (Henrik Mestad), som avbryter fluefiskeferien for å pågripe alle disse brysomme råkjørerne.

Dette er sannelig et ambisiøst prosjekt å sette i gang for «bare» tretti millioner norske kroner, uten et øre i statsstøtte. Bilene er lånt ut av entusiaster, og man kunne ikke å ha vraket så mange av dem før budsjettet hadde doblet seg. For å forhindre at de fine kjøretøyene får så mye som en ripe i lakken er i overkant mange av bilstuntene iscenesatt på data, så du bør ikke vente deg en masse spektakulære kollisjoner og ellevill villmannskjøring. Til gjengjeld får vi en masse sveipende takninger av stilige biler som farer igjennom norsk natur, samt mye lun humor. Dette er langfilmdebuten til regissør Hallvard Bræin, som tidligere har stått bak flere dokumentarer og har lang fartstid som filmfotograf. Han har stødig kontroll på den tekniske biten, men sliter til tider litt med å få liv i skuespillerne. Den stivbeinte dialogføringen bedrer seg heldigvis betraktelig så fort bilkjøringen starter. Anders Baasmo Christiansen er vanligvis en kul og dyktig skuespiller, men manuset gir ham ikke så mange sjanser til å skinne. Roys distanserte forhold til den tenårige datteren Nina er ment å være den følelsesmessige hooken som får oss engasjert, men Roy mangler de små scenene der humoren og varmen virkelig skinner igjennom.

Det merkes at filmen er produsert av veteranen John M. Jacobsen, som har vært landets fremste leverandør av kommersielle underholdningsfilmer i over tretti år. Fra «Hodet over vannet» (1993) til «Trolljegeren» (2010), Jacobsen har skapt film på et helt annet nivå enn de sine kollegaer, og holder full kontroll på alle aspekter av produksjonene. Han lager film med amerikansk filosofi: Produsenten alltid har det siste ordet og målet er å nå ut til et størst mulig publikum. «Børning» har ikke helt ressursene til å nå opp til de internasjonale ambisjonene, men dette er allikevel en teknisk stødig og polert produksjon - preget av effektiv redigering, et aggressivt lydbilde og smidig kameraføring. Jacobsen burde nok allikevel ha latt seg inspirere enda mer av sine amerikanske kollegaer, og tatt seg tid til en «rewrite» av manuset, som er den store svakheten her. Historien er forutsigbar, blodharry og dialogen kunne ha hatt mer spenst - men reddes heldigvis inn av veteranene Otto Jespersen og Sven Nordin, som stikker av med hele filmen. Jeg vil påstå at de er filmens egentlige helter, så hvis noen klarer å fiske opp Nybakken fra Porsangerfjorden hadde jeg gjerne sett en oppfølger som fokuserer enda mer på dem. Til tross for sine sporadiske svakheter er «Børning» akkurat den typen film det burde lages mer av her hjemme, spør du meg.