Film

Surrer seg bort i skogen

Det beste man kan få ut av denne filmen er å nyte den friske naturen mens man venter på redningsmannskapet.

Dagsavisen anmelder

2

DRAMA

«Reisen til Yoshino»

Regi: Naomi Kawase

Ja./Fr., 2018

Den japanske prisvinneren Naomi Kawase tar oss med på nok en stemningsfull skogstur inn i det psykologiske landskapet sitt, og oppdager rundt halvveis at hun har glemt kart og kompass hjemme. «Reisen til Yoshino» er virkelig vakkert filmet i imponerende natur, men denne holistiske drømmereisen blir gradvis såpass uutgrunnelig og ugjennomtrengelig at det føles litt som å være fanget i en kollektiv psykosetilstand. Undertegnede så filmen på en forvisning i en kinosal full av velvillig innstilte arthouse-entusiaster, og kunne formelig føle luften gå ut av et punktert publikum mot slutten - før folk frustrert spaserte ut mens de ristet oppgitt på hodet. Jeg mistenker at man er nødt til å være i besittelse av en ekstremt høy toleransegrense for New Age-mystisisme, selvhøytidelig kunstfilmsvada og holistisk filosofi for å ha utbytte av denne pretensiøse fotturen, men før «Reisen til Yoshino» virrer seg bort i skogen er det flere ting å sette pris på. Ikke minst måten Naomi Kawase fanger opp det mektige naturlandskapet i Nara som om det er en enorm organisme. Den innledende timen kan man villedes til å tro at dette er noe i nærheten av en konvensjonell historie, der den franske reiseguide-forfatteren Jeanne (Juliette Binoche) drar inn i Yoshino-skogen i Nara sammen med sin oversetter Hana (Minami).

Les også: «Avengers: Endgame»: Finale med fravær av dødpunkter

Der blir de kjent med den fåmælte einstøingen Satoshi (Masatoshi Nagase). En middelaldrende skogvokter som har bodd alene her de siste tjue årene, og hevder han jobber med å «beskytte fjellene». Satoshi har bare sin trofaste hund Kon som selskap, men ser ut til å trives best i selvpålagt isolasjon. Jeanne spør freidig om de kan bli boende hjemme hos ham noen dager, mens de utforsker området. En fortumlet Satoshi går med på det, selv om han føler alt dette er merkelig. Vel, bare begynnelsen. Jeanne er på jakt etter en mytisk urt kalt «Vision», som angivelig bare slipper ut sporene sine hvert 997. år, og kan fremkalle en euforisk lykkefølelse. Muligens en remedi for Jeannes eksistensielle smerte, som ser ut til å ha en direkte forbindelse til hendelser i Yoshino-skogen. Satoshi føler at vi alle bærer lykken inni oss, og tar med Jeanne for å besøke naboen Aki (Mari Natsuki). En blind, gåtefull kvinne som hevder at hun er over tusen år gammel. Muligens ikke et menneske, men et slags skogvesen eller naturkraft. Hun forteller at noe ulmer i skogen; en forandring, og ser stadig varsler om at noe skal skje. Så en dag spaserer hun ut i skogen, utøver et danseritual foran et gammelt tre og forsvinner sporløst.

Les også: «Hellboy»: Sliter med å utmerke seg (+)

I mellomtiden drar Hana på besøk til bestemoren sin, og ut av historien. Jeanne benytter sjansen til å innlede et seksuelt forhold til Satoshi, etter å ha servert ham hjemmelaget pasta. Mens Jeanne drar en tur tilbake hjem til Frankrike finner Satoshi en ung mann liggende i skogen; den gåtefulle gladgutten Rin (Takanori Iwata), som han tar med hjem og ansetter som en slags medhjelper. Rins nærvær gjør Satoshi lysere til sinns, men skaper samtidig uartikulerte spenninger i forholdet med Jeanne, som muligens har en forbindelse til traumatiske hendelser i hennes fortid. I raske tilbakeblikk ser vi Jeanne kose seg i vannkanten sammen med en yngre elsker, mens de filosoferer om evigheten, universet og hvordan kjærligheten er som vannet. Det er lett å himle med øynene over Naomi Kawases påtatt dypsindige, eteriske New Age-floskler lenge før denne skogsturen som forvandler seg til en bærtur. Men snart sklir alt ut et kryptisk sammensurium om primtall, numerologi, naturfødsler, magiske ritualer, metafysiske forbindelser og det neste trinnet i den menneskelige evolusjonen - der bare Kawase selv i beste fall har en vag fornemmelse av hva i helvete «Reisen til Yoshino» egentlig dreier seg om. Det er sjeldent jeg så til de grader har mistet tålmodigheten med en film, og bare ventet på at den skulle gjøre seg ferdig.