4
EVENTYR
«Skjønnheten og udyret»
Regi: Bill Condon
USA, 2017
Disney-konsernets forsøk på å resirkulere sine klassiske tegnefilmer virker mer motivert av økonomi enn kreativitet, og har resultert i omtrent like mye kreti som pleti. Fra det helt brukbare (Jon Favreaus «Jungelboken»), det middelmådige (Kenneth Branaghs «Cinderella») til det nærmest hatverdige («Alice Through the Looking Glass»). Personlig ser jeg virkelig frem til nyinnspillingene av «Song of the South» og «Salduos Amigos», men før den tid får vi nøye oss med «Skjønnheten og udyret». En trofast spillefilmisering av tegnefilmklassikeren fra 1991, som etablerte en ny storhetstid for Disney og ble den første animasjonsfilmen Oscar-nominert som beste film. Årets versjon er tre kvarter lengre, og rundt femti prosent mindre animert. Flere skuespillere er av kjøtt og blod, mens resten er skapt på data. Regissør Bill Condon fortsetter karriererehabiliteringen etter den todelte «Twilight»-finalen «Breaking Dawn», og han er en mann med fingerspissfølelse for klassiske syngespill. Fremfor å filmatisere Broadway-musikalen som gjestet Norge for tre år siden, gir Condon oss en straight gjenfortelling av tegnefilmen. Den tradisjonelle kjærlighetshistorien om hvordan en vakker bokorm blir tatt til fange av et hårete monster, og gradvis forelsker seg i hans rikholdige bibliotek med hjelp av et snakkende garderobeskap, en lysestake med fransk aksent og en britisk temugge.
Les også: Disneys første «homoøyeblikk» skaper rabalder
Så jeg tror vi trygt kan fastslå at Disney-animatørene ikke sluttet å spise LSD til lunsj etter at «Fantasia» og «Alice i Eventyrland» var fullført. La gå at «Skjønnheten og udyret» er basert på eventyret av Gabrielle-Suzanne Barbot de Villeneuve, som allerede har fostret (og inspirert) en lang rekke filmer og TV-serier - sist i 2014 med fransk-tyske «La Belle et la Bête». I et utslag av perfekt casting spilles årets skjønnhet av Emma Watson, som utstråler den rette blandingen av skarp intelligens, viljestyrke og selvsikkerhet. Hun har dessuten en skikkelig bedårende sangstemme. Beauty (som hun egentlig heter) er bosatt i en overraskende multikulturell, fransk landsby preget av provinsiell sneversynthet og skepsis mot fisefine boklesere. Her kurtiseres hun av den selvnytende psykopat-kjekkasen Gaston (en vittig Luke Evans), som ikke begriper hvorfor hun ikke umiddelbart faller for hans uimotståelige sjarm. Beautys eksentriske pappa Maurice (Kevin Kline) forviller seg inn i et frossent slott og blir tatt til fange av et skremmende syngebeist (Dan Stevens) – i yngre dager en velpudret arveprins, som ble forbannet for sin hjerteløse arroganse av en heks, med hjelp av en magisk rose. Beauty melder seg frivillig som gissel i bytte mot at faren slippes fri, noe som blir starten på en vakker Stockholm Syndrom-romanse.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Det er lett å se dette udyret som en mer hårete Christian Grey, men la oss ikke dømme Beauty for å komme ut av Furry-skapet som pelsfetisjist. La oss heller dømme eierne av en kino i Alabama (selvfølgelig), som bestemte seg for å boikotte hele filmen etter at det ble kjent at Gastons bajas-assistent LeFou (Josh Gad) er Disneys første åpent homofile figur. Noe som er en så sentral del av «Skjønnheten og udyret» at man vier hele fem sekunder til temaet, under slutteksten. Veldig woke, Disney. Gladnyhet: filmen er ikke dubbet på norsk, så vi får gleden av å høre stemmeleggere som Ewan McGregor, Emma Thompson, Ian McKellen og Stanley Tucci. De to førstnevnte har som kjent helt brukbare sangstemmer, mens Sir Ian nøyer seg med å grynte ut et par refrenger. Den største ressursen i «Skjønnheten og udyret» er fortsatt sangene fra tegnefilmen, komponert av Alan Menken og salige Howard Ashman. Bill Condon har dessuten inkludert noen musikalnumre som ble støket fra originalen, som dessverre ikke er særlig minneverdige - og han avslutter eventyret med en nykomponert ballade sunget av Celine Delon. Førstemann ut av døra da den starter! Selv en musikalskeptiker som undertegnede må allikevel innrømme at klassiske sanger som «Belle» og «Be Our Guest» er fordømt velskrevet og fengende (begge har danset jenka i hjernen mitt siden jeg så filmen). Årets «Skjønnheten og udyret» er dessuten imponerende iscenesatt, påkostet og tidvis sjarmerende. Sikkert rent sukkerspinn for fans av klassiske musikaler og usunne kjærlighetsforhold – men dette føles samtidig litt hult og unødig. Mest av alt får man lyst til å se tegnefilmversjonen igjen.