Den franskbelgiske stumfilmen i svart-hvitt er blitt en enorm hit verden rundt, og nominert til ti Oscar-statuetter - for blant annet beste film, regi og mannlige hovedrolle. Det er vanskelig å beskrive «The Artist» uten å ty til billige floskler som «sjarmbombe», for dette er virkelig en vanvittig sjarmerende film. Jeg vet ikke om «The Artist» direkte spiller på nostalgi, siden de færreste under nitti år har et særlig nært forhold til stumfilmene den etterligner. Om noe føles «The Artist» så frisk og annerledes nettopp fordi den tar i bruk virkemidler som er så fremmede i dag. For ordens skyld: «stumfilm» betyr slett ikke at filmen er lydløs, bare (nesten) fri for dialog. «The Artist» er full av tidsriktig musikk, noe tatt fra andre filmer, noe spesialkomponert av Oscar-nominerte Ludovic Bource.
Året er 1927, og George Valentine (Jean Dujardin) er stumfilmens mest populære superstjerne. En selvsikker sjarmør med et bredt smil og blyanttynn bart, som alltid er festens midtpunkt. Et flørtende møte med den søte statisten Peppy Miller (Berenice Bejo, regissørens kone) forvandler henne til et stjerneskudd, men så gjør lydfilmen sitt inntog i Hollywood. Valentine er overbevist om at disse lydgreiene bare blir en kortvarig blaff, så han investerer alle pengene sine i det kostbare stumfilmeposet «Tears of Love». En flopp som ruinerer ham. Snart sitter George alene igjen i en liten leilighet, forlatt av alle unntatt hans trofaste sjåfør Clifton (James Cromwell), og den like trofaste terrieren Uggie. I mellomtiden blir Peppy lydfilmens store sensasjon: «the girl you love to love» - men hun klarer ikke å glemme sin store, hemmelige kjærlighet George Valentine.
Ok, «The Artist» er på sitt mest underholdende som lettbent romantisk komedie, før den tar en avstikker inn i trist melodrama - selv om disse raske skiftningene i stemningsleie er helt i tråd med tjuetallets stumfilmklassikere. Jeg spolerer forhåpentligvis ikke noen store overraskelser ved å avsløre at alt ender lykkelig, med et storslagent dansenummer. Regissør og manusforfatter Michel Hazanavicius gjorde seg kjent med de to «OSS 117»-filmene; virkelig morsomme parodier på sekstitallets europeiske James Bond-kopier (som av ukjente årsaker aldri har blitt satt opp på kino her hjemme) - også dem med Jean Dujardin i hovedrollen. «The Artist» er imidlertid verken en parodi, en gimmick eller en nostalgisk gjenskapelse av en svunnen tid, snarere enn slags hylles til stumfilmens essens. Trolig den første i sitt slag siden Mel Brooks «Silent Movie» (1976) og den mest gjennomførte siden «Singing in the Rain».
Det meste er spilt inn på location i Los Angeles, og rent bortsett fra de to franske hovedrolleinnehaverne er de fleste skuespillerne amerikanske. John Goodman dukker opp som den bombastiske Hollywood-produsenten Al Zimmer, mens Penelope Anne Miller er Valentines ulykkelige kone. Teknisk sett er «The Artist» litt av et mesterverk, og desto mer du vet om filmhistorie desto flere snedige detaljer vil du oppdage. Men selv om du har null interesse for stumfilm, er skikkelig skeptisk ovenfor filmer i svart-hvitt og synes hele opplegget høres sært ut: se «The Artist» allikevel. Dette er en usedvanlig underholdende gladfilm som burde gjøre absolutt alle på godt humør!