4
DRAMA
«Stalker»
Regi: Neil Jordan
Irl./USA, 2018
Nei, dette er ikke en amerikansk nyinnspilling av den sirupsseige Tarkovskij-klassikeren, men en velspilt tøysethriller med originaltittelen «Greta». Regissert og delvis skrevet av den irske veteranen Neil Jordan, som tidligere har laget gotiske sjangerfilmer som «The Company of Wolves» (1983), «Interview With the Vampire» (1994) og undervurderte «Byzantium» (2012).
«Greta» er Jordans første film på over seks år, nok et moderne folkeeventyr lett forkledd som en sofistikert sjangerfilm, som i likhet med hovedpersonen ser ut til å komme rett fra en uskyldigere tid. En beskjeden psykothriller som ikke klarer å presse maksimalt ut av et temmelig minimalistisk utgangspunkt, men som er stilsikkert iscenesatt av en dyktig håndverker.
Les også: «Mirai»: Familiefilm på høyt nivå (Dagsavisen+)
Den unge servitøren Frances McCullen (Chloë Grace Moretz) finner en elegant designerhåndveske etterlatt på et T-banesete i New York. Heldigvis har eieren hjelpsomt etterlatt et ID-kort, og som en veloppdratt pike fra Boston bestemmer Frances seg for å levere vesken tilbake. Eieren viser seg å være den eksentriske, ensomme enken Greta Hideg (Isabelle Huppert), som inviterer Frances inn for en kopp kaffe, og spiller Franz Liszts «Libestraum» på pianoet sitt. Greta bor bortgjemt blant lagerbygninger i Brooklyn, i et lite hus som like gjerne kunne ha vært bygget av pepperkake.
Hun har følt seg så ensom etter at ektemannen døde, og datteren flyttet til Paris for å studere på et musikkonservatorium, så Greta setter stor pris på at denne kjekke jenta har tatt seg tid til å dra helt hit bare for å levere tilbake vesken hennes. Troskyldige Frances ender opp med å gi den aldrende kvinnen mobilnummeret sitt, og allerede samme kveld ringer Greta tilbake. Den kyniske romkompisen Erica (Maika Monroe) blir umiddelbart skeptisk; hun føler at Frances er håpløst naiv som slipper denne vilt fremmede dama inn i livet sitt. Men hun hjelper den deprimerte enken med å finne PTSD-hjelpehunden Morton, noe som blir starten på et rørende vennskap der Greta fyller tomrommet etter den avdøde moren til Frances, mens hun fyller det samme tomrommet etter Gretas fraværende datter. Neida. Jeg tøyser bare. Neil Jordan stoler på at vi er smarte nok til å lukte lunta, og gjør seg ferdig med oppbygningen under det første kvarteret, fremfor å hale ut uvissheten for lenge. Etter at Greta inviterer det enfoldige pikebarnet hjem på middag oppdager Frances et skap fullt av samme type veske hun fant på T-banen, med helt identisk innhold – og gule memolapper med telefonnumrene til alle stakkarene som leverte dem tilbake. Uh-oh. Frances unnskylder seg høflig, stikker av og kutter all kontakt med den gale dama. Greta takler ikke å bli avvist særlig bra; og blir innledningsvis veldig klengete.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Hun ringer til alle døgnets tider, legger igjen en urovekkende mengde tekstmeldinger på mobilen til Frances, sender blomster, tropper opp på jobben hennes og når det ikke reparerer vennskapet går hun mye lengre. «Greta» er helt avhengig av at hovedpersonen til enhver tid gjør det dummeste hun kan gjøre, unngår å skifte telefonnummer eller engang sperrer samtalene fra den gale heksa. Men sånt er litt av sjarmen med thrillere som dette, antar jeg.
Det er en fornøyelse å se en rutinert håndverker som Neil Jordan boltre seg med et såpass sjangertro folkeeventyr-konsept, men den største gleden her er naturligvis å se en grovt overkvalifisert Isabelle Huppert gå helt av hengslene. Hun er åpenbart innforstått med at dette er en tøysete sjangerøvelse, og har fra første sekund et glimt av leken galskap i øynene – enten hun slenger fersk tyggegummi i håret på Chloë Grace Moretz, velter restaurantbord på høykant i rabiate raserianfall, blir skrikende fraktet bort i bæbu-bil ikledd tvangstrøye eller danser ballett i sokkelesten mens hun vifter rundt med giftsprøyter. Isabelle Huppert er en ren fryd her, men man sitter igjen med følelsen av at Neil Jordan er for sivilisert til å la henne gå langt nok.
Les også: Stellan Skarsgård i stordrama på HBO om atomkatastrofen i Tsjernobyl: – Minner om klimakrisen (Dagsavisen+)
Fremfor å bygge seg opp til et campy crescendo fiser «Greta» ut i et forutsigbart klimaks, som er mye mer behersket enn en film som dette har godt av. Det står definitivt ikke på Isabelle Huppert, som ser ut til å være villig til å gi slipp på alle hemninger – så det er skuffende at Neil Jordan ikke våger å være like løssluppen. Måtehold gjør definitivt ikke filmer som dette mer minneverdige, men «Greta» er i det minste vellaget og tilstrekkelig mye moro før mildheten tar overhånd. Kunne likevel ha vært mer moro å se hva villmannen Paul Verhoeven hadde gjort med dette materialet!