DRAMA
«Grace of Monaco»
Regi: Olivier Dahan
USA, 2013
Cannes-festivalen kan være et temmelig fiendtlig sted å vise kommersielle filmer, der et samlet pressekorps stadig ser ut til å forvandle seg til en flokk villhunder. Jeg har sett kommende mesterverk bli møtt med ilter buing på Cannes-visningene, mens rene fiaskoer blir møtt med stormene jubel. Sånn går det muligens hvis du gir folk altfor mye alkohol, altfor lite søvn og tvangsforer dem med filmer fra morgen til kveld. Man kunne ha gjort disse festivalvisningene til et interessant psykologisk eksperiment i flokkmentalitet - og hvem vet, kanskje «Grace of Monaco» er dette eksperimentet. En lite bemerkelsesverdig filmografi om Grace Kelly, som ble utsatt for hånlatter, buing og frydefull slakt etter verdenspremieren i Cannes. Hvis du venter deg en ny kalkun på linje med «Diana» vil du imidlertid bli skuffet. Utgangspunktet er temmelig likt: dette er nok en glossy biografi om en isprinsesse, tolket av en australsk skuespiller som i utgangspunktet er lite egnet for rollen. Begge er også regissert av en europeisk prisvinner, men der ender fellestrekkene. Mens «Diana» var en imponerende feilslått fiasko og en kommende kalkunklassiker, er «Grace of Monaco» bare middelmådig. Ikke verdt hånlatter eller buing, og knapt nok verdt oppmerksomhet. Framfor å bite over hele livet til ikonet Grace Kelly (Nicole Kidman) fokuserer regissør Olivier Dahan på en turbulent periode i 1962, drøye fem år etter «århundrets bryllup» i Monaco. Det lille fyrstedømmet Somerset Maugham en gang så treffende beskrev som «a sunny place full of shady people».
Prinsesse Grace har ikke akkurat levd lykkelige dager, nærmest separert fra ektemannen prins Reinier (Tim Roth) og blir fortsatt behandlet som en outsider i fyrstedømmet. Prinsen kjederøyker, murrer og sliter med trusler fra president de Gaulle (Andre Penvern) som forlanger at Monacos innbyggere skal begynne å betale skatt til den franske stat. For en frekkhet! Stakkars, ensomme Grace ønsker seg tilbake til den lykkelige tida hun var Hollywood-stjerne, og på samme tid tar Alfred Hitchcock (Roger Ashton-Griffiths) kontakt. Han vil at Grace skal gjøre et comeback med hovedrollen i hans siste thriller «Marnie». At Monacos prinsesse vurderer å gå tilbake til Hollywood er veldig kontroversielt i seg selv, og det er før pressen får snusen i at hun skal spille en frigid kleptoman som blir voldtatt av Sean Connery. Filmen ser ut til å antyde at Grace var fanget i en virkelig Hitchcock-film, og at palasset i Monaco er hennes motsvarighet til Manderley i «Rebecca» (1940). En interessant vinkling, men etter en stund går filmen lei av Hitchcock-referansene, og forvandler seg til en marginalt mer elegant variant av «The Princess Diaries». Noe som innebærer at Grace får leksjoner i korrekt kutyme av den gamle greven Fernando (Derek Jacobi) - og redder hele monarkiets framtid med ståpåhumør, mens hun samtidig redder ekteskapet sitt. Poenget her er naturligvis at Kelly var nødt til å spille den mest krevende rollen i sitt liv, og tok i bruk alle sine skuespillerferdigheter for å portrettere «Grace of Monaco».
Det er noen gode ideer her, men «Grace of Monaco» er såpass ufokusert og usikker at filmen aldri blir sikker på hva den har lyst til å være. En Hitchcock-pastisj om monarkiets mørke hemmeligheter, eller en lystig prinsesse-komedie? Kanskje en sofistikert såpeopera med elegante kostymer, eller eventuelt en satire markedsrettet mot et homofilt publikum? Åpent for debatt. Det er mulig at den vinglete tonen skyldes alle problemene bak kulissene. Det siste året har regissør Olivier Dahan vært i full krig med produsent Harvey Weinstein, som har vært veldig ivrig etter å klippe om filmen. Dahan har foraktfullt beskrevet Weinstein som en utpresser, og hans klipp av filmen som «a pile of shit». Jeg tipper at Weinstein har beskrevet Dahans versjon av filmen i enda sterkere ordelag. I denne typen konflikter er det lett å stille seg på side med regissøren, men det ser ut til at Weinstein faktisk har hatt et poeng denne gangen. Det er allikevel regissørens versjon som nå ender opp på kino, med alle sine feil og mangler. Filmen stokker om på kronologien, dikter opp noen konspirasjoner, og forvandler det som kunne ha vært et interessant drama om rollespill og luksusproblemer om til et melodrama av den typen som kunne ha vært laget for TV noen tiår tilbake. Og for så vidt ble laget for TV, som «The Grace Kelly Story» i 1983. Den er faktisk å foretrekke. Nicole Kidman ender slett ikke opp med egg på fjeset sånn som stakkars Naomi Watts, men man kan stusse litt på at hun har fått tildelt denne rollen. Særlig med tanke på at hun er nesten femten år eldre enn det Grace Kelly var på denne tida. Ingen tvil om at man har trikset litt med filtre, dus lyssetning og digital rynkefjerning for å få Kidman til å se yngre ut.
Selv om Kidman til tider seg ut som en middels mobil voksdukke, gjør hun det beste ut av en dårlig situasjon og finner noen autentiske øyeblikk her og der. Filmen er overlesset av kjente karakterskuespillere, og flere av birollene er virkelig velbesatte. Roger Ashton-Griffiths gjør en treffsikker imitasjon av Alfred Hitchcock, som lett danker ut både Anthony Hopkins pantomimeversjon i skrønehistorien «Hitchcock» og Toby Jones var i den ondsinnede HBO-produksjonen «The Girl». Robert Lindsay er en overbevisende Aristoteles Onassis (en rolle han tidligere har spilt på teaterscenen i London), mens Frank Langella er full av patos som familievennen Frances Tucker. Det er litt vanskelige å begripe at «Grace of Monaco» provoserte Grimaldi-familien såpass at de boikottet Cannes-festivalen og ga ut en offisiell pressemelding som kritiserte filmen. De har lite å klage over, med tanke på hvor hvitvasket og idealisert filmens Grace Kelly er. Her er det ikke så mye som et knyst om hennes alkoholproblemer, sidesprang, eller fortid som utagerende partypike. Hadde filmen mer skandaløs, spekulativ og nedrig ville den i det minste ha vært mer underholdende.