Film

«Spider-Man»: Årets supreste overraskelse

Dette er trolig den beste «Spider-Man»-filmen til dags dato.

Dagsavisen anmelder

6

ANIMASJON

«Spider-Man: Into the Spider-Verse»

Regi: Bob Persichetti, Peter Ramsey & Rodney Rothman.

USA, 2018

Dette har vært en innholdsrikt tid for Spider-Man, som i løpet av 2018 ble knipset bort i «Avengers: Infinity War», og var hovedpersonen i et av årets beste dataspill. Nå er han dessuten kinoklar med årets mest frydefullt underholdende superheltfilm, noe som er litt av en bedrift med tanke på kaliberet av konkurrenter. Filmrettighetene til de forskjellige Marvel-superheltene er en så komplisert smørje at det er lett å miste oversikten, men i motsetning til sine Disney-eide Marvel-kollegaer har Spider-Man befunnet seg med et ben i hver leir. Han eies offisielt av Sony Pictures-studioet, men lisensieres samtidig ut til Marvels filmunivers. Det er selvfølgelig skrekkelig fjollete at vår venn Spider-Man har skiftet ham fire ganger på elleve år. Etter Tobey Maguire, Andrew Garfield og Tom Holland får vi nå enda en versjon av nettspinneren - men denne definitiv ikke som noen av de andre.

Les også: Her er de beste filmene basert på Stan Lees superunivers

For det første er «Spider-Man: Into the Spider-Verse» dataanimert. Vel, enda mer dataanimert. For det andre er ikke dette en historie om Peter Parker, men om hans arvtager Miles Morales. Og for det tredje er ikke dette bare historien om Miles Morales, men om totalt sju forskjellige Spider-Men. Vel, Spider-personer. To av dem er kvinner. La meg forklare. Superskurken Wilson «Kingpin» Fisk har skapt en partikkelakselerator som åpner opp en portal til alternative dimensjoner i New York, som alle har sine egne varianter av Spider-Man. De ender opp i dimensjonen til Miles Morales; en femtenåring med afroamerikansk/puertorikansk bakgrunn, som akkurat har startet studiene på en privatskole. Mens han og onkelen Aaron spraymaler graffiti i en nedlagt T-banestasjon blir Miles bitt av en radioaktiv edderkopp, som gir ham andre superkrefter enn dem Peter Parker i sin tid ble utstyrt med.

Les også: «Once Upon a Deadpool»: Deadpool for hele familien

Miles får det tunge ansvaret med å overta rollen som superhelten Spider-Man, og kortslutte Wilson Fisks partikkelakselerator før den utsletter New York. På veien møter han Peter B. Parker; en middelaldrende Spider-Man fra en av de alternative dimensjonene; som utviklet pizzamage og depresjoner etter en opprivende skilsmisse. På veien får de støtte av flere andre Spider-mennesker (alle tatt fra Marvels frodige tegneserieunivers), inklusive Gwen «Spider-Woman» Stacey, 1930-tallets svart-hvite Spider-Man Noir (stemmelagt av Nicolas Cage), fremtidens anime-variant Peni Parker og hennes kamprobot «SP//dr», samt den snakkende grisen Spider-Ham. Alt dette høres sikkert ekstremt tøysete og kaotisk ut, men «Spider-Man: Into the Spider-Verse» forteller en komplisert, vidtspennende historie på en veldig oversiktlig måte.

Les også: «Fabeldyr: Grindewalds forbrytelser»: Ingen grunn til å deppe over Depp

Man kunne lett ha mistenkt at dette er den typen sparebluss-animasjon i stil med dem DC Comics med jevne mellomrom slipper ut på hjemmekinomarkedet. Men tvert imot. Dataanimasjonen i «Into the Spider-Verse» er helt førsteklasses; særegen, dynamisk og ekstremt smidig – det nærmeste vi hittil har kommet en livs levende tegneserieroman. Jeg har aldri i mitt liv sett en animasjonsfilm som dette før; som blander så mange forskjellige stilarter, og er så psykedelisk fargesprakende. Det føles forbløffende at Sony-studioet har gitt grønt lys til noe så særegent, visuelt eventyrlystent og eksentrisk, men det hjalp sikkert at «Into the Spider-Verse» er produsert og delvis skrevet av Phil Lord og Chris Miller – som sto bak «Lego-filmen» og «21 Jump Street».

Les også: «Hans livsverk ble et av vår tids viktigste kulturelle uttrykk»

Radarparet hadde trolig også regissert filmen, hvis de ikke hadde vært travelt opptatt med å få sparken fra «Star Wars»-floppen «Solo». De har gitt «Into the Spider-Verse» en sløy sans for satirisk humor, en skarp intelligens og et overraskende stort hjerte. En familiefilm som allikevel er helt fri for kompromisser. Resultatet føles direkte revolusjonerende, og representerer en helt ny retning innen superhelt-sjangeren – som bare kunne ha vært iscenesatt med animasjon. Jeg må også innrømme at jeg jublet litt innvendig så fort jeg oppdaget at pressevisningen var av originalversjonen, og ikke av det norskdubbede utgaven. Begge settes opp på kino her hjemme, men førstnevnte utgave er et must for alle som er gamle nok til å kunne lese undertekster. Dette burde være en interessant lærepenge for Sony, som gjentatte ganger har prøvd å skape sitt eget superhelt-univers under sterk overstyring fra studiosjefene. Isteden har de nærmest snublet over en verdig konkurrent til Marvels offisielle filmunivers ved å gi talentfulle filmskapere total kreativ frihet.

Jeg var veldig forberedt på å avskrive «Spider-Man: Into the Spider-Verse» som en bagatellmessig fotnote i en overgrodd jungel full av alt for mange superheltfilmer. Isteden viste dette seg å være en av årets største overraskelser, og en av de mest frydefullt underholdende filmene jeg har sett på kino i hele år. Trolig også den beste «Spider-Man»-filmen til dags dato, i alle fall frem til den uunngåelige oppfølgeren kommer. Sony-studioet skjønner heldigvis at de sitter på rent gull her, og har allerede startet forarbeidet på flere filmer i dette universet. Og for en sjelden gangs skyld skal det bli skikkelig spennende å se hva de finner på fremover.

Les også: John Hughes med superkrefter!