4
THRILLER
«Don’t Breathe»
Regi: Fede Alvarez
USA, 2016
Jeg vil ikke påstå at «Don’t Breathe» er et blendende originalt bidrag til den såkalte «home invasion»-sjangeren, men uruguayske Fede Alvarez har dratt med seg deler av teamet fra sin nyinnspilling av «Evil Dead» (2013). Denne gangen har han dempet de gørrete sjokkeffektene flere hakk, åpenbart ivrig etter å bevise oss at han kan skremme oss skikkelig uten å ty til lettvinte triks. Alvarez har rappet utgangspunktet rett fra «Wait Until Dark» (1967), der Audrey Hepburn spilte en blind kvinne som ble terrorisert av tre ustabile innbruddstyver. I «Don’t Breathe» er rollene byttet om: de tre innbruddstyvene er hovedpersonene, mens det blinde offeret er skurken. Detroit byr på fint få framtidsutsikter i de brutale nedgangstidene, men i filmer som dette har forbrytelser en tendens til å straffe seg veldig. Alex (Dylan Minnette), Rocky (Jane Levy) og Money (Daniel Zovatto) har kommet opp med en trygg rutine for å begå innbrudd i «The Bling Ring»-stil. Så lenge tyveriene begrenser seg til gjenstander med begrenset verdi er de garantert å unngå strenge straffer, men trekløveret bryter deretter absolutt alle regler for å begå «et siste kupp». Den klysete tøffingen Rocky får et hett tips av en heler; om en enslig mann (Stephen Lang) som angivelig har flere hundre tusen dollar liggende hjemme. Burde være et lett offer: en synshemmet, eldre mann bosatt i et ellers øde boligområde. Det sier seg selv at innbruddet absolutt ikke går etter planen. Ransofferet viser seg å være en beinhard gulfkrigveteran utstyrt med en hørsel- og luktesans Daredevil ville misunnet ham. Han er dessuten utstyrt med en rasende Rottweiler-vakthund, og et hus fult av mørke hemmeligheter.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Store deler av «Don’t Breathe» utspiller seg uten dialog, mens livredde ungdommer jages rundt i tussmørket. Historien er såpass minimalistisk at dette til tider minner mest om en teknisk stiløvelse i stil med David Finchers «Panic Room»; full av virtuose kamerakjøringer og effektive regigrep, men litt for mye av et kjølig presisjonsverk til å virkelig engasjere følelsene våre. «Don’t Breathe» tar noen uventede vendinger som truer med å forvandle hele filmen til en sjokkfest i samme bane som franske «Martyrs», men Alvarez besinner seg i siste liten – og nøyer seg med å fange oss i en forholdsvis konvensjonell thriller, som stort sett holder seg innenfor rammene av det plausible. Han skrur intensiteten gradvis opp til et imponerende nivå, og holder oss i helspenn. Etterpå er det ikke så mye som fester seg, men berg-og-dal-bane-turen er sannelig effektiv så lenge det varer.