Film

«Sorry We Missed You»: Livet i hamsterhjulet

Til tider minner Ken Loachs nye film om Karl Marx-versjonen av Jobs bok.

Dagsavisen anmelder

3

DRAMA

«Sorry We Missed You»

Regi: Ken Loach

USA, 2019

Filmskaperen Ken Loach er en storhjertet humanist utstyrt med stor forståelse for folket nederst på rangstigen. Han behandler alltid rollefigurene sine som likemenn, med mye empati og respekt, helt fri for den nedlatende arrogansen til kollegaer som Mike Leigh og Dardenne-brødrene. Så da er det jo litt synd at «Sorry We Missed You» er hans svakeste film på mange år, som nærmer seg ren elendighetspornografi. Loach har latt seg inspirere av den sanne historien om DPD-budbilsjåføren Don Lane, som i fjor bokstavelig talt jobbet seg til døde – og hans tragiske historie er samtidig en slags nøkkel inn i historien. «Sorry We Missed You» går rasende til angrep på den såkalte delingsøkonomien. Den grove utnyttingen av arbeidskraft i etterkant av finanskrisen i 2008, der kyniske bedrifter skor seg på folks desperasjon over mangelen på trygge arbeidsplasser, og må ta til takke med underbetalte franchise-kontrakter. Ricky Turner (Kris Hitchen) lar seg lure til å jobbe som sjåfør for et privat budfirma i Newcastle; der han ikke blir ansatt, men inngår en avtale som «tjenesteleverandør». Den daglige lederen Gavin (Ross Brewster) hevder dette er en mulighet for ekte menn, som våger å være sin egen sjef. «Du jobber ikke for oss, men med oss». Her er det penger å tjene for folk som er villig til å stå på.

Ricky er nødt til å kjøpe sin egen varebil, forventes å betale høye dagsbøter hvis han ikke rekker de stramme tidsfristene og må selv bekoste eventuelle vikarer hvis han ikke kan stille opp. Han har alt ansvaret, men absolutt ingen rettigheter. Vi skjønner umiddelbart at dette er rent lureri som vil ende veldig galt, og at Ricky er dømt til å bli enda mer nedtynget i gjeld. Men som arbeidsledig familieforsørger er han tom for muligheter. Kona Abbie (Debbie Honeywood) lar seg motvillig presse til å selge stasjonsvognen sin for å finansiere lånet på en ny varebil, selv om det betyr at hun må ta bussen rundt til klientene hun besøker som hjemmehjelp. Ricky er hardtarbeidende, pliktoppfyllende og står på til han stuper i en sjelsknusende utakknemlig jobb, men løper i full fart oppover en metaforisk rulletrapp som er på vei nedover. Han og kona jobber seksten timer om dagen, men drømmen om å kjøpe sin egen leilighet virker stadig lenger unna. Familielivet blir skadelidende, og den tenårige sønnen Seb (Rhys Stone) utagerer med skulking, butikknasking og (huff av seg!) graffitikunst. Den yngre datteren Lisa Jane (Katie Proctor) blir engstelig og tisser i sengen, mens den daglige lederen Gavin legger ned forbud mot at hun får bli med pappa på jobb. Den bøllete alfahannen Gavin gjør det klart at han driter langt i «tjenesteleverandørenes» personlige problemer, og er utelukkende opptatt av å tjene penger på dem. Rovdriften når nesten tragikomiske høyder, mens absolutt alt går galt for stakkars Ricky.

Les også: Med filmen som våpen kjemper Ken Loach (83) for rettferdighet (Dagsavisen+)

«Sorry We Missed You» lar oss virkelig føle den stadig økende desperasjonen og panikken Ricky bærer på etter hvert som han presses fra absolutt alle kanter, mens sønnen fnyser foraktfullt at «du gjør sikkert ditt beste. Men ditt beste er ikke godt nok, er det vel?». Konflikten mellom far og sønn bygges opp på en ubehagelig autentisk måte, og alt er spilt med uovertruffen realisme – men i motsetning til de tidligere filmene til Ken Loach er det absolutt ingen lysglimt her. Alt er helt forferdelig, og deretter blir ting så mye verre. Ute på gata lufter noen en trebeint hund. Gode intensjoner, kjærlighet eller familie kan ikke redde deg når Amazon-konsernet tar over verdensherredømmet; spillet er rigget og alle deltakerne er dømt til å tape. Kos og klem, hilsen Ken Loach. Han har så klart og tydelig sannheten på sin side, og utforsker et tema som fortjener å bli eksponert, så det føles frustrerende unødig at Loach gjør hovedpersonen til en martyr på markedskapitalismens alter. Poengene hans ville ha kommet bedre fram hvis filmen tonet ned elendigheten noen hakk, og ikke var så opptatt av å frata denne familien alt som minner om et håp. Å bombardere hovedpersonene med så mange lidelser forsterker ikke poengene til Ken Loach. Det bare forminsker dem. At «Sorry We Missed You» har blitt en så tyngende, strevsom filmopplevelse er sikkert i henhold til intensjonene, men dette er samtidig den første Ken Loach-filmen jeg bare gledet meg til skulle være over.