5
DRAMA
«Sorry To Bother You»
Regi: Boots Riley
USA, 2018
Hip-hop-aktivisten Boots Riley har skapt en av de mest originale og oppfinnsomme regidebutene vi har sett på mange år. En absurd, antikapitalistisk komedie med kommunistsympatier, som maner til grasrotopprør mot makteliten og drar sin forakt for storkorporasjoner langt hinsides surrealistisk science fiction. Boots skrev manuset til filmen tilbake i 2012, men klarte ikke å finne noen til å finansiere prosjektet. Så isteden utforsket han temaene i en plateutgivelse med sitt hip-hop-kollektiv The Coup, som også fikk tittelen «Sorry to Bother You». Varmt anbefalt, den også. Det tok fem år før Boots Riley endelig fikk budsjettet til å filme manuset, og resultatet er virkelig noe helt for seg selv. Cassius «Cash» Green (Lakeith Stanfield) drømmer om et liv i velstand sammen med gatekunstner-kjæresten Detroit (Tessa Thompson), men må nøye seg med å bo i garasjen til onkelen Sergio (Terry Crews) i Oakland. Han skylder fire måneders husleie og Sergio er i ferd med å miste huset, så Cash tar seg en ekstrajobb i den eneste bransjen som ønsker en ung afroamerikansk mann med falsk CV velkommen med vidåpne armer. Ja, han får seg jobb på karrierestigens aller laveste trinn: som telefonselger.
Arbeidet går trått helt til veteranen Langston (Danny Glover) gir Cash et tips: for å bli en vellykket selger er han nødt til å ta i bruk «den hvite stemmen». Ikke «Will Smith-hvit», men «jeg har ikke en bekymring i verden før jeg drar ut på golfbanen»-hvit. Cash viser seg å være et naturtalent til å snakke med hvit stemme (den er supplert av komikeren David Cross), og selger oppslagsbøker i en forrykende fart. Snart blir Cash forfremmet som «power caller», og sendes opp gullheisen til den sagnomsuste toppetasjen. Her kan Cash tjene enorme summer på å selge slavekraft og våpen for storkonsernet RegalView, mens han samtidig selger sjelen sin. I mellomtiden iscenesetter kollegaene på gølvet en storstreik under ledelse av fagforeningsrepresentanten Squeeze (Steven Yuen), som legger an på Cashs kjæreste Detroit. Hun mister troen på forholdet i takt med at Cash gir slipp på alle sine prinsipper, men han vekker samtidig interessen til Steve Lift (Armie Hammer på sitt mest sølvskje-privilegerte), en sprøyte gal teknologiguru med flere kilometer kokain i nesa. «Sorry to Bother You» vrir gradvis opp galskapen, men skrur alt opp til langt over elleve og sprenger høyttalerne etter at Armie Hammer blir introdusert. Herfra går de hakk i hæl med leiranimasjon, sexorgier, rasistisk gruppepress-rap, gateslag, genetiske eksperimenter, referanser til kultklassikeren «The Last Dragon» og hestemenn med digre peniser.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Jeg tipper at mange kommer til å melde seg ut av filmen lenge før den tid, og bli direkte provosert over hvor intenst Boots Riley danser til sin egen rytme her. Men absolutt ingen kan påstå at de har hørt denne sangen før. «Sorry to Bother You» er dermed ikke en film for alle, for å si det mildt. Neppe en film for de fleste. Minst av alt en film for dem som blir irritert bare av tanken på det politiske tankegodset Riley har stappet historien full av. Jeg kan ikke huske å ha sett en moderne, amerikansk film som i samme grad omfavner marxisme, klassekamp, revolusjonstanker og kunst som et våpen mot storkorporasjoner. Boots Riley politiske filosofi er muligens umoden og unyansert, men samtidig usedvanlig kompromissløs – og forminsker uansett ikke underholdningsverdien i «Sorry to Bother You». Dette er en oppsiktsvekkende ukonvensjonell og konstant kreativ film som ikke likner noe annet jeg noensinne har sett, selv om det er lett å se at Riley har sine filmatiske forbilder. Det er elementer her som man kan kjenne igjen fra Mike Judges «Idiocracy», «Putney Swope» av Robert Downey Sr. og «Repo Man» av Alex Cox, samt folk som Charlie Kaufman, Melvin Van Peebles, Spike Lee og Michel Gondry (sistnevnte er en så klar inspirasjon at han blir parodiert her). TV-serien «Atlanta» er også et åpenbart referansepunkt, og på et tidspunkt skulle Donald Glover spille hovedrollen – før han overlot den til sin gode venn og kollega Lakeith Stanfield. Han er et gullfunn, i en rolleliste fylt opp av store talenter. Det er for lettvint å si at dette er årets «Get Out», men de deler litt av den samme kraften. Boots Riley har laget en kultklassiker her, og «Sorry to Bother You» er samtidig en av årets mest relevante, oppfinnsomme, sære og forfriskende eksentriske oppturer.