Film

«Sommer 1993»: Å vokse opp vil knuse hjertet ditt

Carla Simons selvbiografiske langfilmdebut «Sommer 1993» er sosialrealistisk, saktmodig og totalt blottet for sentimentalisme, men oppriktig rørende.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«Sommer 1993»

Regi: Carla Simon

Spania, 2017

Mens festfyrverkeri buldrer over Barcelona dyttes seks år gamle Frida (Laia Artigas) inn i baksetet på en varebil, på vei til hennes onkel Esteve (David Verdauger) og tante Margas (Bruna Cusi) bondegård. Den katalanske landsbygda er litt av et kultursjokk for en jentunge som har bodd hele livet i storbyen, men Fridas hverdag er allerede snudd på hodet. Moren hennes har akkurat dødd av det vi senere finner ut er AIDS, som fortsatt er forbundet med mye uvitenhet og fordommer i nittitallets Spania. Faren hennes er allerede død, og Frida kastes inn i et helt nytt liv. Marga og Esteve har allerede den fire år gamle datteren Anna (Paula Robes), men gjør sitt beste for å ta vare på Frida. De er tålmodige når hun er oppmerksomhetssøkende, utagerende og vrang, men det tærer på Margas tålmodighet at datteren Anna begynner å plukke opp Fridas unoter. Utageringen får gradvis mer urovekkende former, mens Frida plasserer den nye adoptiv-lillesøsteren/kusinen sin i et provisorisk bur langt inne i skogen, som ender med at Anna brekker armen. Hyggelige hendelser avløser de vonde uten klare overganger: raske kommentarer sagt i sinne setter store spor og hverdagen er full av påminnelser om at Frida er foreldreløs.

Les også: «The Tale»: Unik og ubehagelig om overgrep

Frida er overlykkelig av å få besøk av besteforeldrene sine, selv om de er dypt religiøse og gjør sitt beste for å indoktrinere den lille jentungen med Bibel-vers og bønn. De skammer seg over den avdøde datterens syndige liv, og uvitende fordommer gjennomsyrer samtaler som hviskes over middagsbordet. Fordommene kommer også til syne i øyeblikket Frida får et skrubbsår mens hun leker med en gjeng jevnaldrende, og en av mødrene friker totalt ut i troen at blodet hennes kan smitte de andre barna med AIDS. Frida er ikke helt i stand til å skjønne hva som skjer rundt henne, men i likhet med de fleste barn plukker hun naturligvis opp mye mer enn de voksne aner. Det rystende synet av en forsvarsløs sau som sakte bløs i hjel av slaktere leder mye senere til at Frida lurer på om «mamma blødde mye» da hun døde. Hun holder det meste inne. Sliter med å artikulere sorgen og traumene; som pipler ut i små, avslørende øyeblikk med rollespill og leking. «Sommer 1993» føles selvopplevd, gjennomlevd og full av autentiske detaljer som bare kunne kommet fra personlige minner. Mye av spilletiden er viet til døsige hverdagsscener der kameraet følger Frida i hodehøyde mens hun plukker egg, leker med dukker, bader, danser, synger og er oppslukt i øyeblikkene. Det er sannelig ikke mye selvmedlidenhet å spore her, og Carla Simon skildrer sitt filmatiske alter ego som en vanskelig håndfull for de nye adoptivforeldrene.

Les også: Disse skrekkperlene bør du ikke gå glipp av

Det er ingen konkrete tegn på at Frida er i dyp sorg, og ingen anledninger for den seks år gamle hovedrolleinnehaveren Laia Artigas til å skape seg foran kamera. Hun er totalt naturalistisk hele veien, og de posttraumatiske lidelsene Frida bærer på uttrykkes mest indirekte. Store deler av tiden virker det ikke engang som de to barneskuespillerne er bevisst at kameraet er skrudd på. At Carla Simon fanger dem opp på en så autentisk måte skyldes muligens at hun har en bakgrunn som barneskolelærer. Det er også lett å mistenke at «Sommer 1993» til dels er laget som en hyllest til tanten/adoptivmoren som oppdro Carla etter at foreldrene hennes døde av AIDS-relaterte komplikasjoner, og som plutselig fikk ansvaret for å ta vare på en krevende, liten jente. Simon har utforsket andre aspekter av oppveksten sin i kortfilmer som «Lipstick» (2013), «Las pequeñas cosas» (2015) og «Lacuna» (2015), så det kan se ut som om karrieren hennes er bygget på barndomstraumer. «Sommer 1993» er allikevel en positiv og livsglad film, som balanserer sorger og gleder på en måte som er universelt. Dette er dessuten en påminnelse om hvor mye som egentlig har skjedd på 25 år: en tid uten internett, mobiltelefoner, nettbrett og skjermer som konstant avleder oppmerksomheten fra virkeligheten. En tid da man fortsatt hadde sjansen til å kjede seg på en doven sommerdag.

Les også: – USA er bygd på folkemord og slaveri