Chewbacca (Joonas Suotamo) og Han Solo (Alden Ehrenreich) holder seg i luften i en ellers noe tappet «Solo: A Star wars Story». FOTO: CANNES FILM FESTIVAL

Solo uten framdrift

Den andre frittstående fortellingen fra Star Wars-universet tar litt for lett på oppgaven til å hevde seg blant galaksens beste filmer.

 

3

SCIENCE FICTION

«Solo: A Star Wars Story»

Regi: Ron Howard

USA, 2018

CANNES (Dagsavisen): «Rogue One» var den første Disney-etableringen av frittstående filmer med utgangspunkt i «Star Wars»-seriens typegalleri og univers. Den overbeviste som en konsis og mørkladen historie nært knyttet opp til Star Wars’ utspring i 1977. «Solo: A Star Wars Story» legger handlingen til tida like før George Lucas’ «Star Wars» gjorde Harrison Ford i rollen som Han Solo til en populærkulturell myte for all overskuelig framtid. Denne myten behandler «Solo» med lysets hastighet, og forteller hvordan den unge Corellia-røveren Han ble Han Solo, møtet med Chewbacca og tilegnelsen av smuglerskipet The Millenium Falcon.

Les også: Den riktige filmen vant Gullpalmen

«Solo» er full av visuelt godt utformede nostalgiske referanser til de tidlige (etter utgivelsesår) filmene, og Alden Ehrenreich glir fint inn i rollen som en enda yngre utgave av den unge Harrison Ford. Ikke fordi han rent fysisk ligner, for det gjør han i svært liten grad, men han har noe av den samme gutteaktige sjarmen og gliset som kan selge bestemødre for en femmer, helt i tråd med den lunefulle, selviske personligheten som også den langt mer voksne Han Solo hadde da han fløy inn i populærkulturen i Star Wars' barndom. Denne filmen etablerer Han mens han sammen med Qi’ra (Emilia Clarke) fører en kamp for tilværelsen på planeten Correlia. Etter å ha anskaffet en dose av det svært verdifulle stjerneskipdrivstoffet coaxium forsøker de å kjøpe seg til friheten, men på hver sin side av sperringene trekker skjebnen dem i ulike retninger. Han Solo har kun en tanke i hodet, det er å bli pilot og vende tilbake til Correlia for å hente ut Qi’ra. At hun er gatesmart nok til å stake ut sin egen kurs vet han ennå ikke, alt mens han verver seg til Imperiets styrker og møter en annen smugler i lånte fjær, Beckett (herlig spilt av Woody Harrelson), som indirekte skal ha æren for at Han Solo og Chewbacca (finske Joonas Suotamo) møter hverandre. I filmens beste scene utkjemper en ålesleip pilot i trøbbel og en overdimensjonert, rasende Yeti fra det ytre rom en bokstavelig talt skitten kamp.

Les også: Disse filmene fra Cannes kan du glede deg til

Akkurat denne scenen har noe av den lekenheten og slagkraftige varmen i seg som ellers er mangelvare «Solo» igjennom. Filmen rykker og napper i tempo og transportetappene føles så skjematiske at selv de mest underholdende stjerneslagene blir kjedelig å se på. Det gjør det ikke bedre at John Powells bulkemusikk er en lidelsesreise i seg selv. Regissør Ron Howard er godt kjent med verdensrommet fra «Appollo 13», men her er farten en helt annen og filmen er heller ikke hans i utgangspunktet. Lego-filmens Phil Lord og Christopher Miller fikk sparken av produksjonsselskapet som i stedet hyret ringreven Howard til å skyte scener på nytt og fullføre filmen. Howards bidrag skal være så vektig at han alene krediteres for regien. Han styrer historien relativt trygt inn i det tradisjonelle Star Wars-universet, mens de to som fikk fyken ønsket å dra filmen mer i retning av en «Guardians Of The Galaxy». Sluttresultatet blir egentlig verken det ene eller det andre, og mangler først og fremst følelsen av å være smidd over en helhetlig visjon.

Les også: Kommer til å styre Star Wars-universets videre skjebne

I likhet med «Rogue One» er også «Solo» mørkere og mer ullen i framstillingen av omgivelsene, men noen scener og figurer løfter seg. Emilia Clarke trekker for all del «Game of Thrones»-publikummet med seg selv uten draker, og den alltid fine Paul Bettany finner fram sin indre rødstripete tiger som filmens erkeskurk Dryden Vos. Men den i birollerekka som lyser sterkest, er en ung og tvetydig seksuelt framstilt Lando Calrissian i Donald Glovers skikkelse. «Poker»-scenene mellom Glover og Ehrenreich bygger (u)vennskapelige relasjoner, og akkurat her er humoren, elegansen og energien som filmen for øvrig skriker etter.

Premiere under Filmfestivalen i Cannes. Norsk kinopremiere 23. mai.

Les også: «Deadpool 2»: Snurre sprett på syre!