Kultur

Snakker mer enn de skyter

Dette er absolutt ikke den tradisjonelle actionthrilleren man kan forvente seg etter å ha kastet et raskt blikk på filmplakaten.

Dagsavisen anmelder

DRAMA

«Killing Them Softly»

Manus & regi: Andrew Dominik

USA - 2012

I likhet med regissør/manusforfatter Andrew Dominiks tidligere filmer er «Killing Them Softly» nok et drama om drapsmenn som stadig detonerer i brutale voldsomheter. Men dette er en dialogdrevet indiefilm med et mye smalere nedslagsfelt og politiske undertoner. Dominik følger krimromanen av George V. Higgins trofast, men bruker den nesten førti år gamle historien som en metafor for den amerikanske finanskrisen. Boken består av en serie samtaler mellom lurvete opportunister i den kriminelle underverdenen, og kunne ha fungert like bra som et teaterstykke. Så denne snakkesalige filmen vil trolig skuffe enkelte publikummere veldig. Det er passende at «Killing Them Softly» kommer på kino her hjemme mens presidentvalget i USA bare er noen dager unna. For alt utspiller seg under valgkampinnspurten i 2008, der mange amerikanerne prosjekterte sitt håp over på Barack Obama etter at Bush spylte framtida deres ned i toalettet. New Orleans er full av «stem på meg!»-plakater, men vi befinner oss i en gråtrist underverden - full av regn, falleferdige bygninger og brustne drømmer. Fint lite «hope and change» her, bare grådighet.

Følg nøye med, for dette blir litt komplisert. Den forsofne gangsteren Johnny «Squirrel» Amato (Vincent Curatola) har planer om å rane et pokerspill arrangert av mafiaen, og deretter legge skylda på mannen som styrer gamblingen: Markie Trattman (Ray Liotta). Markie har skrytt av å engang ha ranet sitt eget pokerspill, så hvis det skjer igjen kommer han garantert til å få skylda. «Squirrel» gir jobben til de inkompetente rusmisbrukerne Frankie (Scoot McNairy) og Russell (Ben Mendelsohn), som utrolig nok klarer å stikke av med pokerpengene. Sånt er dårlig business, så mafiaen hyrer inn leiemorderen Jackie Coogan (Brad Pitt) til å rydde opp i PR-krisen. En jovial pragmatiker som får med seg kollegaen Mickey (James Gandolfini) på jobben - uten å ane at han er blitt en forfylla, deprimert bråkmaker som kan føkke opp hele oppdraget. «Killing Them Softly» minner mye om et David Mamet-drama, der framdriften kneler under vekten av dialogen. Heldigvis er dialogen helt førsteklasses, og sin egen belønning. Jeg kan lett forestille meg at scener fra filmen vil bli brukt som audition-monologer for håpefulle teater-elever i mange år framover.

At dette er en såpass ukonvensjonell film bør ikke komme som en bombe for folk som kjenner newzealandske Andrew Dominik; regissøren bak «Chopper» (2000) og «The Assassination of Jesse James» (2007). Jeg har aldri sett Brad Pitt være bedre enn han er i sistnevnte, så det er lett å skjønne at han var ivrig etter å bli gjenforent med regissøren i «Killing Them Softly». Pitt er åpenbart ikke med i filmen av karrieremessige eller kommersielle hensyn, kun fordi dette er noe han har lyst til å gjøre. Filmen trekker paralleller mellom kapitalisme og kriminalitet, fra gambling til banksystemet - og den banale inkompetansen som styrer alt sammen. Noen av poengene er åpenbare, andre heller diffuse. Dominik går også litt over bord med bruk av politiske taler fra Bush og Obama, som konstant surrer i bakgrunnen på TV-skjermer og bilradioer. Tomme slagord av politiske bruktbilselgere, som babler ustanselig om amerikanernes unike ånd, samhold og styrke. Pitt har en helt fantastisk nådeløs, liten enetale mot slutten der han pisser på den amerikanske drømmen - og hele filmen har en resignert kynisme som føles befriende i disse hyklerske valgkamptider.