Film

Snakk om hard knock life

Gud hjelpe meg for en lidelse.

1

MUSIKAL

«Annie»

Regi: Will Gluck

USA, 2014

Broadway-musikalen «Annie» har torturert foreldre under talentkonkurranser og skoleavslutninger i snart 40 år – mens ritalinavhengige småjenter i rød parykk bæljer ut «Tomorrow» med jazzhender, påmalte fregner og maniske smil. John Hustons filmversjon fra 1982 var ikke akkurat noen klassiker, uansett hvor populær den er i enkelte kretser. Men den hadde i alle fall egenart, og var iscenesatt av en gammel mester. Årets utgave gjør et heltemodig forsøk på å fjerne seg fra opphavet, og vil så veldig gjerne være en røff, urban og modernisert versjon av det folkekjære syngespillet. Eller det amerikanske filmfolk med slips liker å beskrive som en «reimagining». Istedet er denne nyinnspillingen blitt noe enda verre. En spektakulært umusikalsk remiks, og årets hittil verste filmopplevelse.

Historien er forflyttet fra 1930-tallets depresjonstid og fram til dagens New York, med tidsriktige referanser til Twitter, YouTube, mobilkameraer og «selfies». Nå er ikke lenger poenget at foreldreløse lille Annie kjemper seg opp fra fattigdommen og inspirerer Roosevelts «New Deal». Den moderne utgaven av Annie er muligens en perfekt representasjon av sin tidsalder: der det store målet er å bli omtalt i blogger, være med på premierefester, fråtse i luksus og bli nevnt i en tweet fra Kate Perry. Alt som mangler er et gjestespill av Kim Kardashian.

Annie (Quvenzhané Wallis) bor nå i et fosterhjem i Harlem sammen med en gjeng syngende småjenter, under oppsyn av den alkoholiserte fostermoren Hannigan (Cameron Diaz). Et tidligere medlem av «C + C Music Factory» (!), som fortsatt er fryktelig bitter over at hun ble sparket ut av bandet før de slo igjennom på midten av nittitallet. Annie drømmer om å bli gjenforent med foreldrene som forlot henne, men finner isteden en ny fosterfar: mobiltelefonmogulen Will Stacks (Jaime Foxx). Denne reserverte mangemillionæren er midt i valgkampanjen som New Yorks borgermester, og sakker akterut i meningsmålingene helt til han redder Annie fra å bli påkjørt på Manhattan. Hendelsen fanges opp av et mobilkamera, og gjør underverker for Stacks politiske ambisjoner. Den kyniske kampanjerådgiveren Guy (Bobby Cannavale) aner at Annie er en populistisk gullgruve som kan sikre en valgseier, så hun blir midlertidig adoptert av Will Stack. Hun får plutselig sjansen til å leve et liv i luksus blant de privilegerte en-prosentene: bader i godteri, går på premierefester, kjører helikopter og blir en populær TV-kjendis – alt som en liten Kardashian-aspirant kan drømme om. Målet er å melke den lille gladjenta for all PR-verdi, men det tar ikke lang tid før Annie smelter mangemillionærens dypfryste hjerte.

Så langt, så greit. Går fint an å lage en familievennlig musikal ut av dette; men «Annie» blir en imponerende oppvisning i feilvurderinger. Den første og største er rollebesetningen. Filmen er delvis produsert av Will Smith, og hans eneste motivasjon for å være involvert i dette prosjektet var fordi han ønsket at datteren Willow Smith skulle spille hovedrollen. Vi så jo alle hvor bra denne typen nepotisme fungerte i «After Earth». Willow trosset pappas ønsker, meldte seg ut fra hele prosjektet – og overlot tittelrollen til Quvenzhané Wallis. Hun var en spontan naturkraft som seksåringen Huspuppy i fabelaktige «Beasts of the Southern Wild», men virker så stiv og ubekvem som Annie at jeg mistenker at Wallis egentlig ble flådd og brukt som en heldekkende drakt av Willow Smith. Et godt bevis på at sjelløse Hollywood-produkter som dette kan skrelle naturtalentet av selv de mest begavede barneskuespillerne. Man har gjort et heltemodig forsøk på å redigere filmen rundt Quvenzhané Wallis’ mangel på musikalske ferdigheter, og de voksne motspillerne skrus opp til elleve for forkle at hun ikke akkurat er noe naturtalent når det å gjøgle på scenen som sprudlende gladjente.

I særklasse verst av dem alle er Cameron Diaz, som gjør en oppjaget, desperat plagsom prestasjon som med rette ble tildelt en Razzie-nominasjon for verste kvinnelige birolle. Siden Shawn «Jay Z» Carter er oppført som en av produsentene kunne man håpet at musikken i det minste er velprodusert (tilbake i 1998 samplet Jay Z sangen «It’s a Hard Knock Life» fra den første filmversjonen i sin ikoniske hit «Hard Knock Life (Ghetto Anthem)», så han er åpenbart en stor «Annie»-fan!). Men nei, musikken er jevnt over helt forferdelig. Dominert av autotune, flate sangstemmer og uinspirert produksjon. Den eneste som klarer å beholde litt av verdigheten her er Jaime Foxx, som også er den eneste på rollelista med en solid sangstemme. Regissør Will Gluck («Easy A», «Friends With Benefits») ser ut til å være skikkelig flau over at filmen er en musikal, og iscenesetter sangscenene med en aggressiv mangel på interesse. Med den mest hjelpeløst keitete, halvhjertede koreografien siden Pia Zadora sjanglet desorientert rundt i «Voyage of the Rock Aliens». Om noen år vil «Annie» finne sin rettmessige plass som en av verdenshistoriens verste musikaler, men før den tid må vi nøye oss med å sette opp en rød varseltrekant. Alt du vil finne her er smerte.

Mer fra Dagsavisen