3
BARNEFILM
«Smallfoot»
Regi: Karey Kirkpatrick/Jason Reisig
USA, 2018
«Smallfoot» har et bredt budskap som burde slå skikkelig bra an blant alle som fortsatt føler at Donald Trump er en dyktig statsleder med kjempestor hjerne. «Smallfoot» er samtidig et salgsprodukt beregnet på barn, fylt opp med gjøglete slapstick og figurer skapt for leketøysbutikkhyller - så det er lett å forestille seg et konferanserom fullt av studiomellomsjefer som har gjort sitt aller ytterste for å myke opp budskapet. Med tanke på at Warner Animation Group tidligere har stått bak «Lego-filmen» føles dette som et desto dypere fall i kvalitet, men de to dataanimasjonene har sine tematiske likhetstrekk – selv om utførelsen minner mer om «Trolls» og «Hotel Transylvania»-serien. De norske stemmeleggerne gjør en helt habil innsats, selv om jeg knapt kan forestille meg hvor vrient det må ha vært å oversette og fremføre Commons rap-epos «Let it Lie» på norsk. Som en ekstra bonus sørger det norske lydsporet for at vi i det minste slipper å høre James Corden rappe sin egen nødrimversjon av David Bowie og Queens «Under Pressure».
Langt opp i Himalaya-fjellene skjuler det seg et samfunn med yetis som lever etter en strikt religiøs doktrine, diktert av det åndelige overhodet Steinvokteren. Alle vedtatte sannheter er skrevet inn i steiner, og steinene lyver aldri. De slår fast at fjellet deres holdes oppe av enorme mammuter, og at absolutt ingenting befinner seg under skylaget. Solen er en glødende snegle som må vekkes hver morgen ved å stange hodet hardt inn i en gigantisk gongong, og Yeti-befolkningen holdes travelt opptatt med å produsere iskuler som skal kjøle ned de magiske mammutene. Denne trosberetningen har sine logiske svakheter, men som den lystige åpningssangen påpeker: man blir mye lykkeligere av å presse ned alle brysomme spørsmål og late som om de ikke eksisterer. Yetien Migo drømmer om å en dag følge i sin fars fotspor og ta over jobben med å stange hodet hardt inn i gongongen som vekker solsneglen. Under sitt første forsøk ender han isteden opp med å fly over byportene og ned i snøen utenfor. Tilfeldigvis på samme tid som et privatfly styrter og piloten lander i fallskjerm rett foran Migo. Han blir dermed den første yetien til å se en mytisk Smallfoot. Eller «menneske», som vi kaller dem. Synd de hellige steinene slår fast at smallfooter ikke eksisterer, og å motsi steinene er jo ren blasfemi.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Hvis en stein viser seg å være feil faller jo hele trosberetningen sammen. Steinvokteren ender opp med å utvise Migo fra byen for å spre «fake news», men han slår seg sammen med en gruppe eksentriske konspirasjonsteoretikere ledet av Steinvokterens datter Meechee. De er overbevist om at smallfoots eksisterer, og sender Migo under skylaget for å bevise teorien. Han ender opp i en tibetansk landsby, der programlederen Percy er på desperat jakt etter en sensasjonell historie som kan redde ham fra økonomisk ruin. Herfra blir «Smallfoot» en småmorsom tøysefilm om å utfordre vedtatte sannheter, som aldri er i nærheten av å leve opp til utgangspunktet. Mesteparten av særpreget ser ut til å være skrubbet bort et sted på veien: med et anonymt figurdesign og et totalt fravær av ambisjoner. De minste vil sikkert more seg med ablegøyene, dansingen og de teite replikkene – mens vi voksne kan distrahere oss selv med hvor mye historien kommer til å provosere foreldre som bruker ordet «globalisme» som et skjellsord.