3
Drama
«Smaken av Toscana»
Regi: Francesco Falaschi
Italia, 2018
«Smaken av Toscana» er ekstremt konvensjonell og totalt blottet for overraskelser, men tilbyr trivelig hygge for dem som allerede føler at tittelen virker veldig tiltrekkende. Denne publikumsvennlige «feel good»-filmen tilbyr en kulinarisk vri på «Rain Man», som kombinerer delikate matretter og pittoreske omgivelser med Aspergers syndrom. Undertegnede så «Smaken av Toscana» på en fullpakket Gimle-førpremiere i Oslo, og hørte mye fornøyd klukking og rørt snufsing i salen.
Jeg antar at det er noe betryggende med dramakomedier som gjør akkurat det du forventer, og ikke noe mer enn det. Den kyniske, desillusjonerte mesterkokken Arturo (Vinicio Marchioni) har brent alle broer med sitt eksplosive temperament, og har akkurat sluppet ut på prøve etter å ha overfalt en kollega. Som en del av prøveløslatelsen må Arturo den neste måneden undervise kokekunst på et senter for ungdommer med autisme, drevet av den tidligere advokaten Anna (Valeria Solarino).
Les også: Dette er årets beste europeiske film
Arturo stiller bare opp fordi han er tvunget, og er mye mer opptatt av å gjenoppta karrieren som kjøkkensjef. Han behandler ungdommene med brysk utålmodighet, men er ikke mer nedlatende mot dem enn mot andre. En av elevene utmerker seg raskt; tjueåringen Guido (Luigi Fedele) har Aspergers syndrom, liker ikke å bli tatt på og tar alt Arturo sier veldig bokstavelig. Han er samtidig et naturtalent når det gjelder gastronomi, som blir plukket ut som deltager i en konkurranse for unge kokker. Arturo blir ufrivillig utnevnt som Guidos mentor, og må dermed eskortere ham til semifinalen i Toscana. En veldig utålmodig mann med kort lunte, som er fanget i en bil sammen med en veldig krevende passasjer – resten skriver nesten seg selv.
Les også: Dagsavisens kritikere kårer de beste filmene fra 2018
Som sagt, historien inneholder ikke en eneste overraskelse, rent bortsett fra hvor varsomt den fortelles. Til å være en italiensk folkekomedie er «Smaken av Toscana» befriende blottet for gjøglete overdrivelser, oppjagede ablegøyer og folk som faller på rumpa. Filmen viser dessuten et sympatisk måtehold når det gjelder skildringen av Aspergers syndrom. At også skuespillerne prøver å unngå brede stereotyper gjør ikke filmen som helhet mindre forutsigbar, men i alle fall mye lettere å like.