4
DRAMA
«Slottet i Provence»
Regi: Nils Tavernier
Fr./Be., 2018
Ordet «Provence» fungerer muligens for Gimle-publikummet, men denne norske tittelen er temmelig misvisende. Den sanne historien er imidlertid interessant og absolutt verdt en film: i 1879 startet det fattige postbudet Ferdinand Cheval plutselig arbeidet med å konstruere et steinpalass i hagen sin, basert på en intens drøm han hadde hatt femten år tidligere. Til tross for at Cheval var en ressurssvak bondesønn med null kunnskaper om arkitektur, håndverk eller bygningsarbeid, jobbet han febrilsk med dette prosjektet de neste 33 årene. Han skapte et unikt byggverk som fikk internasjonal oppmerksomhet, og vekket beundringen til kunstnere som Pablo Picasso, Max Ernst og Andre Breton.
Drømmeslottet hans overlevde to verdenskriger, ble et kulturelt minnesmerke og en berømt turistattraksjon. I dag ansett som et av de første arkitektoniske eksemplene på «outsider art», som har tiltrukket millioner av besøkende. «Slottet i Provence» (eller «Det utrolige historien om postbudet Cheval», som ville ha vært en mer korrekt oversettelse av tittelen) velger å fokusere på de dagligdagse tragediene, og skildrer hovedpersonen som en autistisk savant nesten 70 år før diagnosen ble oppfunnet.
Les også: – Du lager ikke en film om Diego Maradona fordi han er en fantastisk fyr (Dagsavisen+)
Filmen velger å linke Chevals livslange besettelse opp mot familielivet, og dikter opp en ramme der han konstruerer drømmepalasset til sin elskede datter Alice. Vi får i det minste en troverdig innføring av hvor nådeløs tilværelsen kunne være for den fattige, franske underklassen på 1800-tallet. Som postbud trasker Ferdinand Cheval (Jacques Gambin) daglig tretti kilometer på ruten sin i Drome, noe som gir ham rikelig med tid til å tusle rundt i egne tanker. Etter at hans første kone dør av sykdom blir Cheval kjent med den vakre enken Philomene, og kjærlighetsforholdet som utvikler seg mellom dem får umiddelbart et troverdighetsproblem. Ikke bare fordi Philomene spilles av den tidligere supermodellen Laetitia Casta (som gjør sitt beste med en grovt underutviklet rollefigur), men også fordi hun fra første sekund sender lystige flørteblikk til den knusktørre, sosialt utilpasse og nærmest stumme postmannen. Hennes magnetiske tiltrekning mot den eiendommelige bygdeoriginalen får aldri noen dypere forklaring enn at «manuset dikterer det».
De ender uansett opp med å gifte seg, og får kort tid senere datteren Alice (Zelie Rixhon). Cheval er ute av stand til å uttrykke sin kjærlighet for datteren, men etter å ha snublet i en stein på postmannruten får han en visjon. Han skal bygge et palass til datteren, inspirert av postkort fra eksotiske turistattraksjoner som Angkor Vat og pyramidene i Egypt; bygget av fine sandsteiner han plukker opp på postbudruten sin. Cheval ødelegger parsellen til kona og starter konstruksjonsarbeidet, mens innbyggerne i landsbyen Hauterives tror postbudet har blitt gal.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Den tidligere Sølvbjørn-vinneren Jacques Gambin legger så stor vekt på Chevals asosiale særheter at det blir vanskelig å bli godt kjent med fyren, og portrettet av ham føles ikke særlig konsekvent. Virkelighetens Cheval var etter alt å dømme veldig eksentrisk, men var langt mer artikulert enn personen vi møter i filmen. Før han gikk av med pensjon hadde Cheval trasket en avstand som tilsvarte fire ganger rundt jordkloden (!) på postruten sin, mens han på natten bygget slottet sitt i lyset fra en oljelampe og attpåtil rakk å skrive en selvbiografi i fritiden.
Regissør Nils Tavernier virker mer opptatt av å skildre et ruralt liv preget av sykdom, underernæring, dødsfall, beinhardt arbeid og traumatiske tragedier, enn han er av å gi oss et innblikk i hvordan dette unike byggverket faktisk ble konstruert. Han ofrer sentrale deler av Chevals fascinerende historie til fordel for et familiedrama som aldri helt overbeviser. Etter hvert som tiden går blir skuespillerne dekket av stadig mer aldringssminke, som aldri heller overbeviser helt. «Slottet i Provence» er muligens et godt bevist på at fakta lett overgår fiksjon, men dette er fortsatt en fascinerende historie om en sann kunstnersjel.