Slakter Fifty Shades: «Knusktørt i hakket»

2

DRAMA

«Fifty Shades Darker»

Regi: James Foley

USA – 2016

Ukens andre premierefilm om en psykisk ustabil, foreldreløs milliardær med forpliktelsesfobi hadde vært mye lettere å tolerere hvis den var skapt med Lego-klosser. Det ville dessuten ha gjort skuespillerne mye mer livaktige. Denne liksomerotiske reprisesendingen understreker at Christian Grey slett ikke er noen Bruce Wayne, og dessverre ingen sadomasochistisk Batman. Bare en mye kjedeligere utgave av Patrick Bateman. En utsøkt klysete, dominerende, humorbefridd, uspiselig selvhøytidelig, skrekkelig sjarmløs, sykelig sjalu, sosiopatisk sadist – og det er jo hva alle kvinner vil ha ifølge «Twilight»-entusiasten E.L. James. I alle fall så lenge han har en snasen penthouseleilighet, lystbåt og alle pengene i hele verden. Jeg skulle likt å se den samme historien, bare med Christian Gray som en førtidspensjonert søppeltømmer med liten hybel. «Fifty Shades of Uføretrygd», for eksempel. Isteden må vi nøye oss med «Fifty Shades Darker»; den filmatiske motsvarigheten til å ligge brisen i badekaret med en eske billig pappvin mens skumbadboblene evaporerer, duftlysene slukner og vannet gradvis blir kaldere.

Den søkkrike, seksuelle sadisten Christian Grey (Jamie Dornan) og hans underdanige dørmatte Anastasia Steele (Dakota Johnson) går igjennom akkurat den samme runddansen som i «Fifty Shades of Grey», men nå har hun tatt det psykiske overtaket. Christian er villig til å la leketøyene i det røde rommet støve ned så lenge Anastasia flytter inn i luksusleiligheten hans, og kanskje gifte seg. Han gir henne dessuten en eske full av Apple-produkter og 24.000 dollar, så hvorfor ikke gjøre et nytt forsøk på å få dette helt sunne forholdet mellom to likeverdige partnere til å fungere? I mellomtiden blir hun trakassert av sin nye sjef på bokforlaget, forfulgt av en ustabil pike fra Christians seksuelle fortid og plaget av den overmodne MILF-en som introduserte ham til S/M-verdenen (spilt av Kim Basinger, som gjorde alt dette mye bedre for over tretti år siden i «9 ½ Weeks». Innimellom drar Anastasia til erotikkens ekstreme ytterpunkt ved å delta i litt lett dasking på rumpa og sporadisk fingerpuling i heis. De drar også på et kyskt «Eyes Wide Shut»-inspirert kostymeparty, bare for å understreke at denne filmen ikke har en eneste original tanke i det tomme, lille hodet sitt. Alt ender i et sydende klimaks der Christian tar med seg Anastasia til kink.com-bunkeren i San Francisco, der hun får kjørt seg skikkelig. Nei, jeg tøyser bare. Det hadde tatt seg ut (dessuten ble Kink-hovedkvarteret stengt for et par uker siden). Så isteden får vi et klimaks der Anastasia sprenger alle sine seksuelle grenser ved å ta på seg øyebind og håndjern mens Christian kliner inn litt babyolje på puppene hennes. Provokative saker, virkelig.

Alt er omtrent like sensuelt som morgengymnastikk i indremisjonen, men i rettferdighetens navn skrur denne oppfølgeren opp temperaturen et par grader. Dakota Johnson deltar i noen kontrakt-befestede toppløsscener, mens Jamie Dornan har forhandlet seg frem til å vise helsestudiostussen sin hele to ganger. Dette er ikke akkurat den typen film skuespillere takker ja til av andre årsaker enn økonomi og karriereeksponering, så det er neppe rettferdig å påpeke at hovedrolleinnehaverne takler oppgaven med en resignasjon som får Kristen Stewarts Bella til å virke sprudlende entusiastisk. Johnson og Dornan har null kjemi, og virker stadig beklemte over å måtte dele scener sammen. I et forsøk på å sprite opp stemningen er lydsporet teppebombet med bedriten samlebånds-pulemusikk fra blant andre Nicki Minaj, Anderson East, Kygo og selve dronningen av seksuell løssluppenhet: Taylor Swift. Allerede en god kandidat til årets verste musikkspor. Jeg kan knapt huske å ha sett en film med mindre fremdrift, lavere innsats og flatere dialog. Historien beveger seg knapt en millimeter på to timer, og ender med en cliffhanger som leder til tredje og (forhåpentligvis) siste film: «Fifty Shades Freed». Den er allerede ferdig innspilt, og kommer på kino samme tid til neste år. Hurra seg rundt og rull meg i sukker.

Produsent og forfatter (jeg bruker ordet «forfatter» i sin aller videste forstand) E.L. James har denne gangen overlatt oppgaven som manusforfatter til spillefilmdebutanten Niall Leonard. Han er tilfeldigvis hennes ektemann. At E.L. James har tatt en så aktiv del i utviklingen av disse filmene er trolig en stor del av grunnen til at de er som de er. Regissør James Foley gjør likegyldig det han er betalt for å gjøre, og ikke noe særlig mer enn han må. Filmen er i alle fall i fokus, kameraene er rettet den rette veien og scenene er klippet sammen i riktig rekkefølge. I bedre tider regisserte stakkars Foley solide dramaer som «At Close Range» (1986) og «Glengarry Glen Ross» (1992), men han har ikke laget film på ti år, og fikk trolig jobben med å filmatisere «Fifty Shades Darker» etter at et par sider med andre navn ble strøket fra lista. Det er fortsatt lett å forestille seg at mer kyndige fagfolk kunne pustet litt liv inn i dette kildematerialet. Bare tenk hva en kar som Paul Verhoeven, Gaspar Noe eller David Fincher kunne ha gjort med dette utgangspunktet og frie tøyler. Isteden må vi nøye oss med et stusslig studioprodukt med en tvilsom undertone og absolutt null formål hinsides å tjene penger på dem som kjøpte en av litteraturhistoriens minst velskrevne romantrilogier. For all del. Hvis alt dette kan få middelaldrende husmødre i Midtvesten til å dra frem noen sexleketøy under sin månedlige hyrdestund med ektemannen, så gjerne for meg. Men det er vanskelig å forestille seg at «Fifty Shades Darker» vil lokke frem noe særlig mer enn gjesp og hånlige flir.