GRØSSER
Ingen åpningstekst, ingen forvarsel - rett på sak fra første sekund. Forfatteren Ellison Oswalt (Ethan Hawke) har akkurat flyttet inn i et nytt hjem sammen med kona Tracy (Juliet Rylance) og to barn, uten å fortelle dem at han har skjulte motiver for å velge akkurat dette huset. Ellison lever av å skrive faktabøker om uløste mordsaker, og det er ti år siden sist han hadde en bestselger. Han trenger en sensasjonell historie, og har funnet det perfekte utgangspunktet i et merkelig seriemord som utspilte seg akkurat her. For det familien ikke aner er at huset var åstedet for drapene, og det første Ellison finner på loftet er en eske med gamle super 8-ruller. Foruroligende amatøropptak filmet i skjul, som observerer den drepte familien på avstand og fanger opp øyeblikket de ble myrdet. Bare det første av mange opptak, som dokumenterer morderens ritualistiske drap på familier over hele USA. Men også noe enda skumlere: glimt av en demonisk skikkelse, som begynner å hjemsøke Ellison. Han plages av hallusinasjoner, våkne mareritt og uforklarlige hendelser, mens han kaster seg på whiskyflaska og gradvis går opp i limingen.
Den dypt kristne regissøren Scott Derrickson bygger opp en skikkelig creepy atmosfære her, og i motsetning til hans tidligere filmer («The Day The Earth Stood Still» og særlig «The Exorcism of Emily Rose») lar han ikke sin evangeliske religiøsitet ødelegge skrekkstemningen. For all del, du kan sikker se dette som en moralsk fabel om en mann som har mistet sin vei mot Jesu lys. En ateistisk egoist som er mer opptatt av berømmelse og jordlig rikdom enn sin familie og trofasthet mot Gud - og dermed åpner sjelen sin for demoniske krefter. Men det religiøse familieverdi-budskapet er åpent for tolkning, og ligger så langt under overflaten at det ikke forsurer filmopplevelsen. Derrickson tar i stadig i bruk sitt favoritt-triks: lange, luskende sekvenser i stillhet som ender med sjokkeffekter der volumet er skrudd opp på maks. Du skvetter garantert, selv om sånne virkemidler er litt billige. Vi får i overkant mange scener der Ethan Hawke sniker seg rundt i huset på natten uten å skru på lyset, mens han hører uhyggelige lyder og blir skremt av skumle fjes. Han har dessuten en tolvårig sønn som sliter med intense mareritt - og stadig spretter skrikende fram for å frike oss skikkelig ut.
Den republikanske presidentkandidaten og senatoren Fred Thompson dukker forresten opp i en sentral birolle som grinete sheriff. Man kan kanskje kalle «Sinister» en «found footage»-film, siden hele historien sirkler rundt en eske filmopptak hovedpersonen finner. Men dette er ikke en samling håndholdte videoopptak og skjelvne mobilkamera-snutter. «Sinister» er en ekte film: med tradisjonell dramaturgi, bra skuespillere og et veldig effektivt, Trent Reznor-aktig musikkspor av Christopher Young. Mye av spenningen forsvinner så fort filmen begynner å forklare årsaken til uhyggelighetene, og introduserer et heller skuffende monster. «Sinister» er mest effektiv så lenge den holder seg i virkeligheten, men som en stemningsfull halloween-grøsser er dette langt over middels. «Sinister» har i alle fall mer kraft og oppriktig uhygge enn den jevne «Paranormal Activity» og «Saw»-oppfølger. Så vi får neppe en oppfølger til neste år!