6
GRØSSER
«The Babadook»
Manus & regi: Jennifer Kent
Australia/Canada, 2014
Selv om det bør nevnes at «The Babadook» ikke nødvendigvis vil tilfredsstille publikummere som bare er ute etter trygge Halloween-ritualer. Jo da, her er det bankelyder, skraping i veggene og dører som åpner av seg selv. Det er dessuten et monster her, muligens en demonutdrivelse og tro meg, du vil bli skremt. Men filmen bryter med spillereglene, går absolutt ikke de retningene man forventer, og stuper rett ned i dype, grumsete farvann. Kent har basert «The Babadook» på sin ti år gamle kortfilm «Monster», og er drevet av den tabubelagte, skamfulle frykten som kan ryste foreldre langt inn i sjelen: at du innerst inne ikke er i stand til å være glad i ditt eget barn, og i svake øyeblikk er overveldet av tanken på å skade det. Amelia (Essie Davis) mistet ektemannen i en bilulykke på vei til sykehuset for å føde sønnen Samuel, og seks år senere lever hun fortsatt i skyggen av traumene. Ute av stand til å komme over sorgen, og ikke kapabel til å gi sønnen (Noah Wiseman) den kjærligheten han så desperat trenger. Amelia går rundt i en nummen døs, konstant utmattet, deprimert og bustete på hodet. I brist på oppmerksomhet har Samuel blitt stadig mer utagerende; alternativt engstelig, rasende og klengete. Godhjertet og hjerteskjærende sårbar, men til tider helt uutholdelig krevende.
Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon
Sam tror det skjuler seg et monster i garderobeskapet på gutterommet, og holder moren våken om natten med sine angstanfall. Amelia får ikke engang fem minutter til å leke med vibratoren sin i fred før den mørkredde sønnen stormer skrikende inn på soverommet hennes. En kveld finner Sam frem en ny eventyrbok han vil at moren skal lese før leggetid – «Mister Babadook». En håndlaget utbrettsbok om en demonisk skikkelse med skarpe tenner, lange fingre og flosshatt (som minner om en blanding av det tyske barnebokmarerittet «Busteper» og Lon Chaney-monsteret fra den tapte stumfilmen «London at Midnight»). Absolutt ikke noe du leser høyt for en engstelig guttunge med overaktiv fantasi, som allerede er livredd for monstre. Sam blir med god grunn vettskremt; stadig mer fiksert av tanken på at Babadook hjemsøker huset deres, og av å konstruere våpen som kan forsvare dem fra monsteret. Atferdsproblemene får ham utvist fra skolen etter en lei episode med en dartpistol, og snart er Sam ikke den eneste som kan se monstre i skyggene. Vi står fritt til å selv avgjøre om «The Babadook» er et overnaturlig uhyre manet opp av en demonisk barnebok, som suger opp næring fra frykt og hjertesorg. Eller eventuelt et metaforisk monster manet frem fra Amelias mørkeste underbevissthet under et psykotisk brudd med virkeligheten, med hjelp av psykologiske traumer og kronisk søvnmangel.
[ Flere Halloween-grøss - her er hva Dagsavisen anbefalte til fjorårets feiring ]
Filmen fungerer uansett utmerket, uavhengig av hva man måtte foretrekke å se den som, men Jennifer Kent har lirket inn små ledetråder om sine intensjoner – for dem som følger årvåkent med (en rask kommentar under en samtale med arrogante småbarnsmødre, et tilfelle av tannpine og sønnens fiksering på tryllekunster er klare hint). «The Babadook» er tettpakket med tolkningsmuligheter, og åpner seg opp for den typen analyser cineaster vanligvis forbeholder filmer av David Lynch. Jennifer Kent klarer dessuten å mane opp den samme eksistensielle primalfrykten som Lynch har gjort til et varemerke. Dette er den første filmen jeg har sett på noen år som provoserte frem hamrende hjerte og gåsehud gjentatte ganger. Og jeg har sannelig sett mye rart. «The Babadook» er genuint uhyggelig og dypt ubehagelig på en måte som går hinsides skrekksjangerens pose med konvensjonelle triks, og slenger oss rett ned i noe enda mørkere. I sentrum for alt sammen står australske Essie Davis, som går til ekstreme ytterpunkter i en usedvanlig krevende hovedrolle. Hun gjør den typen prestasjon som ville ha sanket Oscar-nominasjoner hvis «The Babadook» var et konvensjonelt Hollywood-drama. Istedet får vi noe mye mer verdifullt: et dypt engasjerende og dypt urovekkende mareritt som huker seg tak i underbevisstheten, og retter lommelykten mot de mørkeste avkrokene. Som filmen forteller oss: vi er alle nødt til å leve med våre personlige demoner, så vi kan like gjerne prøve å temme dem.