«ParaNorman» er akkurat den typen film Pixar burde ha laget nå: oppfinnsom, velskrevet, morsom, og mot slutten skikkelig rørende, mener Dagsavisens anmelder. FOTO: UNITED INTERNATIONAL PICTURES

Skrekkblandet fryd

Denne fantasifulle animasjonen byr på zombier for (nesten) hele familien.

ANIMASJON

Zombiene har nå blitt så mainstream at de har sin egen TV-serie («The Walking Dead»), og til neste år stabber de rundt i en kostbar storfilm med Brad Pitt («World War Z»). Men først får vi den forholdsvis familievennlige zombie-filmen «Para­Norman». Jeg sier forholdsvis fordi filmen har fått elleveårsgrense i Norge, og ikke helt ufortjent. Det er scener her som virkelig kan skremme sippingen ut av engstelige småsneiper, særlig under den kraftfulle slutten. Man må investere en helt vanvittig mengde pirkearbeid for å skape en håndlaget stop-motion-animasjon som dette, der hver eneste minutt har tatt mange måneder med sirlig strev.

Filmet i 3D, bilde for bilde, med en detaljrikdom som krever at du ser den flere ganger for å få med deg halvparten. Alt slitet er allikevel fåfengt hvis ikke filmen har evnen til å engasjere, bevege eller underholde. «ParaNorman» klarer heldigvis å gjøre alle tre. En fremtidig Halloween-klassiker med spøkelser, rasende hekser og ikke minst: zombier!

Dette er den tredje animasjonsfilmen til selskapet Laika Entertainment, som tidligere har gitt oss Tim Burtons «Corpse Bride» (2005) og Neil Gaimans dunkle godnatteventyr «Coraline» (2009). Alle tre er fantasifulle fabler som er laget med større hensyn til kreativ frihet enn kommersiell suksess - men «ParaNorman» har ikke et like mørkt hjerte.

11-åringen Norman Babcock er en ivrig skrekkfilmfan, som elsker å se gamle grøssere på TV sammen med bestemoren sin. Dette gjør foreldrene Sandra og Perry en smule urolige, siden bestemor er død. Norman kan nemlig «see dead people», og dem er det sannelig nok av i Blithe Hollow. En småby i Massachusetts som har gjort en turistnæring ut av sine hekseprosesser, som endte for ganske nøyaktig 300 år siden. Normans evne til å snakke med de døde gjør ham til et utstøtt mobbeoffer på skolen, og han har en gal eksentriker av en onkel som ikke forbedrer situasjonen. Onkel Penderghast hevder at byen er i ferd med å bli angrepet av den rasende ånden til en hevngjerrig heks, og det eneste som kan stoppe henne er Norman.

Ingen tror på ham, selvfølgelig - før det er for sent. Snart er byen invadert av skrekkelige heksekrefter, som vekker de døde til live og fyller gatene med zombier. Norman er den eneste som skjønner hva som skjer, og han får motvillig hjelp av den overfladiske storesøsteren Courtney, skolens største pøbel Alvin, tykksaken Neil og hans hjernedøde muskelbuntbror Mitch. «ParaNorman» har enkelte elementer som kan minne om dataanimasjonen «Monster House», andre om «The Sixth Sense» - men jeg tror vi trygt kan slå fast at det er aldri er laget en stop-motion-animasjon helt som dette.

Så fort du oppdager referansene til Dario Argentos «Suspiria» og «Halloween» aner du at dette blir en familiefilm litt utenom det vanlige. «ParaNorman» er akkurat den typen film Pixar burde ha laget nå: oppfinnsom, velskrevet, morsom, og mot slutten skikkelig rørende. Jeg er imidlertid redd for at en betydelig prosentandel av sjarmen og særpreget svinner hen med den norske stemmeleggingen, selv om barneskuespillerne gjør sitt beste med den klossete oversettelsen.

Siden «ParaNorman» har fått 11-årsgrense er det vanskelig å se poenget med at filmen overhodet er dubbet på norsk, rent bortsett fra at undertekstene kan komme i veien for 3D-effektene. Så gjør deg selv en stor tjeneste, og dobbeltsjekk at du får billetter til originalversjonen - som benytter seg av utradisjonelle stemmeleggere som Kodi Smit-McPhee fra «The Road», Anna Kendrick og Casey Affleck.

«ParaNorman» er uansett en film som er best egnet for dem som er langt over lese- og skrivealder. Full av fiffige detaljer og vanvittig gjennomført animasjon. «ParaNorman» har dessuten en fin historie om hvordan frykt skaper ondskap, religion fostrer uvitenhet og litt omtanke kan redde hele verden. Trolig også den første animasjonen i sitt slag som inkluderer en homofil figur, uten at vi bør gjøre et nummer ut av det.

Ellers vil sikkert den religiøse høyresiden mane opp til full boikott. Apropos dette med at frykt skaper ondskap, og alt sånt. «ParaNorman» er i likhet med «Corpse Bride» og «Coraline» laget med høy integritet, kreativ frihet og respekt for publikum. Slett ikke noe for unger som liker skadedyr som Smurfene og Alvin, men desto mer severdig for alle oss andre.