«Skjelvet»: Skakende god

5

FILM

«Skjelvet»

Regi: John Andreas Andersen

Norge, 2018

Det går en rekke skjelvinger gjennom den andre store katastrofefilmen produsert i Norge, og ikke bare selve jordskjelvet som utgjør filmens overdådige episenter. I det som gjennom kronologi og persongalleri turneres som en direkte oppfølger til «Bølgen» (2015), tar filmskaperne lærdom av ujevnhetene i forløperens dramatiske oppbygning. «Skjelvet» framstår derfor som en finstemt og velbalansert film hvor rystelsene foregår på det indre og individuelle plan mens spenningene i jordskorpen bygger seg opp under Norges hovedstad. Det er en umiskjennelig sjangerfilm, og av arten en triumf også for den ganske ferske regissøren John Andreas Andersen, som overtar stafettpinnen etter Roar Uthaug. Andersen har åpenbart manet fram et formidabelt samspill både foran og bak kamera, så om spesialeffektene imponerer, blir ikke minst dette en film som lener seg tungt på skuespillernes innsats og de små historiene i skyggen av den ene store. Slik løfter manus filmen på et vis som gjør den særegen, og skal vi sin «norsk» i måten den tolker det rent oppskriftsmessige. I lys av dette er «Skjelvet» først og fremst Kristoffer Joners film gjennom hans rollefigur og måten han med porøs fysikk og nerver som en hårball framstiller en tåreoppvridd persons traumer.

Les også: Enig og tro til Oslo faller – her er årets norske filmer

I rollen som geologen og riksvarsleren Kristian Eikjord bærer Joner den skjelvne og på alle vis frynsete versjonen av en mann som lider av posttraumatisk stress i lys av den katastrofen han allerede har vært igjennom. Han har knapt skuldre til å fungere som ektemann og far, og står på terskelen til konspirasjonsteoretikernes dunkle rike der han tapetserer veggene i huset i Geiranger – der han fortsatt bor – med utklipp om «monsterbølgen». Når en gammel kollega blir drept i en skakende ulykke i Oslofjordtunnelen, etter å ha forsøkt å nå Eikjord, bruker ikke skeptikeren lang tid å regne seg fram til at en ny naturkatastrofe er nært forestående. Han legger kursen mot Oslo, der Idun (Ane Dahl Torp) bor sammen med deres felles barn Julia (Edith Haagenrud-Sande) og Sondre (Jonas Hoff Oftebro). Han tar kontakt med den avdøde kollegaens datter (Kathrine Thorborg Johansen) og sammen leter de etter bekreftelsen på Eikjords verste antakelser. Den får de mildt sagt midt i fleisen.

Les anmeldelsen av «Bølgen»: Rasende og god katastrofefilm

Filmens prolog, med Eikjord som gjest hos «Skavlan» ett år etter at Geiranger ble skylt på sjøen, legger premissene åpne også for den som ikke har sett «Bølgen». Skjønt det er knapt nødvendig, selv om det gir filmen et anstrøk av autentisitet, like mye som jordskjelvet som fant sted i 1904, og at de geologiske beregningene av den såkalte «Oslo-graben» kan fortelle at et nytt jordskjelv i Oslo en dag kan bli realitet. «Skjelvet» følger oppskriften hvor en person skjønner at noe forferdelig skal skje, en Ibsensk «varsler» som ikke vinner gehør hos verken familie, myndigheter eller andre ansvarlige før katastrofen er et faktum. At filmen omhandler et jordskjelv kan ingen ha unngått å få med seg på forhånd, eller at Postgirobygget skal rase. Betydelige ressurser har gått med til å skildre disse kreftene, og selv om vi ikke kan snakke om effekter og «ettervirkninger» i nærheten av «San Andreas» eller «2012» eller andre amerikanske blockbustere der jorden revner, er det imponerende livaktig og med en gjenkjennelseseffekt som er slående når de små dramaene konstrueres med det store som ramme. Det stiller enda større krav til filmens grunntone, og framstillingen av personene som er mest involvert. Enkelte av scenene mellom Joner og Ane Dahl Torp kan sikkert registreres gjennom målinger på Kjeller, men alle større og mindre roller gis rom til å skinne gjennom Joners blikk. Skal vi trekke fram en ved siden av hovedpersonen, må det bli Edith Haagenrud-Sandes sterke innlevelse og samtidig fysisk krevende rolle som datteren Julia.

Les også: Kristoffer Joner skadd i ulykke

Forgjengeren til «Skjelvet» ble en av de mest sette norske filmene på kino. Publikumsbølgen vil trolig ikke bli mindre til årets film fordi den framstår som enda bredere og med større appell, med monstrøse effekter som vil få selv Oslo-skeptikere til å kveppe høylytt i salen når Ekebergsletta revner og Postgirobygget kalver, for å nevne bare litt. De ulike figurenes relasjoner og reaksjonsmønstre i «Skjelvet» er noe konstruerte, men danner likevel det nødvendige sikkerhetsnettet som gjør at selv om alt faller så holder handlingen og premissene mål. Regissør John Andreas Andersen tar seg tid til å kreere et gjennomgående helhetsinntrykk gjennom å dyrke det særnorske. Med uvurderlig hjelp fra fotograf John Christian Rosenlund skaper han suget i naturen rundt Geirangerfjorden, spiller på de stålgrå fargene og skarpe lysbrytningene som innhyller byen og gir en til tider helt fantastisk framstilling av det moderne Oslo, med Barcode og Operaen og de store glassfasadene som vakre kontraster til byens naturlige mentalitet. Så lenge det varer. Stakkars lille Oslo by.

Ordinær kinopremiere 31. august.