Film

«Skin»: Skitten på USAs sjel

Sterk «basert på sann»-historie om høyreekstremisme i USA, men filmen våger ikke være helt ærlig om hovedpersonens nazifortid

Bilde 1 av 2

4

DRAMA

«Skin»

Regi: Guy Nattiv

USA, 2018

Den israelske indie-regissøren Guy Nattiv fikk en Oscar i fjor for sin kortfilm «Skin», men dette er ikke langfilmversjonen av samme historie. Begge utgaver av «Skin» deler en dyp bekymring for oppblomstringen av fascistsympatier, rasisme og retningsløst hat i USA, men forteller to forskjellige historier som sirkler rundt samme temaer. Ifølge åpningsteksten er filmen «inspirert av virkelige hendelser», og hovedpersonen Byron Widner er virkelig nok. Han tilbrakte seksten år av livet som ivrig nynazist-snauskalle, før han kom på bedre tanker og rehabiliterte seg. Litt vrient, siden Widner hadde hele fjeset og mesteparten av kroppen dekket av nazi-tatoveringer. Med hjelp av den antirasistiske aktivisten Daryle Jenkins fikk Widner finansiert omfattende operasjoner for å fjerne tatoveringene, en veldig (og, vil sikkert mange hevde, velfortjent) smertefull prosess som tok halvannet år. Alt for å gi ham en sjanse til å starte et nytt liv sammen med kona Julie.

Les også: Terningkast 6 til «Håp» - «Råsterk og gripende»

Denne historien ble kartlagt i dokumentaren «Erasing Hate» (2011), men «Skin» forteller en dramatisert versjon av livshistorien hans – som dikter opp en del sentrale hendelser og utelater andre, for å forsikre at sympatien forblir på Widners side. Vi møter først Byron «Babs» Widner (Jamie Bell) i 2009 under en fascistdemonstrasjon i Ohio, mens han mishandler en forsvarsløs afroamerikansk tenåring. Parallellene til Trumps famøse «very fine people, on both sides» og drapet på antifascist-aktivisten Heather Heyer i Charlottesville er åpenbare. For ti år siden eksisterte folk som Widner på ytterkanten av den amerikanske samfunnet. Nå har de trofaste støttespillere i Det hvite hus.

Les også: Norske Vegard Aase: Seks år med amerikanske nynazister

Widner er en forknytt raseriball som drukner selvforakten med flatfyll, dop og tilfeldig sex, men vi får små hint om at et snev av anstendighet skjuler seg under alt hatet. Han har et varmt forhold til sin trofaste rottweiler-hund Boss, og viser en mer omtenksom side da han blir kjent med den grovbygde alenemoren Julie (Danielle Macdonald). Hun har brutt ut fra nynazistmiljøet, men lar fortsatt de tre døtrene synge nasjonalistiske folkesanger i «Prussian Blue»-stil på fascistmøtene for å tjene penger til husleien.

###

Fra «Skin». Foto: Another World Entertainment

Mens forholdet til Julie fordyper seg kommer Widner i opposisjon med nynazistene, som begynner å mistenke at han er en rasesviker som snur ryggen til sin sanne «familie». Vi får vite at Widner var et produkt av hjemmevold og alkoholiserte foreldre, og at han rømte hjemmefra i tenårene og endte opp på gata. Han ble plukket opp av «white power»-lederen Fred «Hammer» Krager (Bill Camp) og hans samboer Shareen (Vera Farmiga). Manipulative rødnakker som lokker fortapte ungdommer med tomme løfter om familie og trygghet, før de hjernevaskes med hatefull retorikk. Fred er den strenge farsfiguren som krever blind lydighet fra sine «stolte vikinger», mens Shareen inngir illusjonen av moderlig varme mens hun diskret forfører de tenårige guttungene. For å bryte ut fra deres jerngrep og stifte en familie er Byron nødt til å betale en veldig høy pris, og ta et oppgjør med sin egen fortid.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«Skin» portretterer Byron Widner mest som et tragisk offer for omstendighetene; et såret barn som er mer opptatt av familietilhørighet enn rasistideologi. I virkeligheten tok han en langt mer aktiv del i «white power»-bevegelsen, som en av grunnleggerne av hatgruppen «Vinlanders Social Club». Filmen dikter dessuten opp flere av de mest intense øyeblikkene for å skape spenning, inklusive de brutale mordene på to muslimske flyktninger – og hopper glatt over det faktum at Widner først forlot nynazistmiljøet etter å ha funnet Jesus Kristus. At han ble dypt kristen nevnes ikke med et eneste ord i «Skin», og hans nære vennskap med antirasist-aktivisten Daryle Jenkins (Mike Colter) er skrekkelig underutviklet.

Les også: Tilbake til Ondskapens hotell»

Jeg vil ikke påstå at filmen kommer dypt under huden på Byron Widner, men britiske Jamie Bell («Billy Elliot», «Rocketman») gjør virkelig en kraftprestasjon her. Han er nesten ugjenkjennelig under et tykt muskellag og nazi-tatoveringer, og han overbeviser selv i de øyeblikkene filmen som helhet ikke gjør det. Det er neppe rettferdig å forvente at en lavbudsjettproduksjon spilt inn på lynraske 23 dager skal klare å si noe definitivt om den amerikanske tidsånden. Men «Skin» ville trolig ha blitt en sterkere film hvis den hadde våget å være mer ærlig om Byron Widners fortid, utforsket nyansene og ikke tok så mange dramaturgiske snarveier ved å dikte opp ting. Det er allikevel noe oppløftende og rørende optimistisk over en film som hevder at hatefulle snauskaller kan rehabiliteres med litt kjærlighet og omtanke. Det er selvfølgelig tipp topp at Widner skiftet livsfilosofi, fjernet nazi-tatoveringene sine, og starte et bedre liv. Men hva med alle «alt-right»-amerikanerne som sørget for at Trump kuppet makten? Skal det virkelig så lite til før de tar av seg MAGA-capsen, slukker tiki-faklene og river ned muren?

Mer fra Dagsavisen