Øyeblikkene får tale for seg selv i Margreth Olins «Barndom», der hun på observerende vis følger barn i de formative barnehageårene.

Sjarmerende og fri barnelek

Margreth Olins «Barndom» er filmen for alle som har egne barn, eller som husker hvordan det var å være barn.

 

5

DOKUMENTAR

«Barndom»

Regi: Margreth Olin

Norge, 2017

Filmskaper Margreth Olin har fulgt et års aktiviteter ved Aurora Steinerbarnehage på Nesodden. Hun oppsummerer pedagogikken ved barnehagen i en fortekst, som lyder «leken er barnets arbeid». Det er nok av episoder i filmen som viser nettopp dette, om lek og samvær som en for barnet utviklende prosess i seg selv, men likevel framstår alle disse øyeblikkene som spontane, ikke som et ledd i å bygge opp et budskap.

Margreth Olin har også tidligere vært en utøver av den observerende dokumentaren, skolefilmen «Ungdommens råskap» spesielt, men til en viss grad også «De andre» og «Mannen fra Snåsa», selv om de er satt inn i en mer personlig ramme. Sjelden har den observerende formen vært så rendyrket som her, fra begynnelse til slutt.

Dagsavisens anmeldelse av «Mannen fra Snåsa»: Varme hender og varme møter

Selv om barna ved filmskaperens utvalgte private steinerbarnehage leker veldig fritt, så lærer de også å takle utfordringer. Aktivitetene følger ikke akkurat EU-direktiver, barna spikker med kniv, de er ute i skogen, og det er ikke sikkerhetsnett omkring hver stubbe. Men barna utfolder seg og de utvikles. Ikke minst så får de styre mye av sitt eget samkvem. På dette punktet blir «Barndom» nesten litt for mye av en solskinnshistorie. Det ville vært litt for utrolig, om ikke det lå noen eksempler på konflikter og «dårlige dager» igjen i det uredigerte materialet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«Barndom» er et møte med barn når de får utfolde seg med få restriksjoner. Filmen viser en hverdag der dette er berikende og ikke konfliktskapende. Man spør seg om det hadde vært mulig å holde på den åpenheten som disse barna viser, hvis også de kommende årene hadde vært preget av en mindre restriktiv forming.

Først og fremst er likevel «Barndom» et møte med barn preget av spontanitet og undring, og samtidig barn på sitt mest sjarmerende. Barnehagemedarbeiderne som gjør dette mulig, framstår som mennesker som man gjerne ønsker i rollen med å ivareta barn. Dette gir også foreldrene i filmen uttrykk for når man til sist får et glimt av dem ved årsavslutningen. En avslutning der man også får et glimt av barns individualitet. Noen er helt ubekymret over at neste kapittel er skolen, andre er mer skeptiske. Øyeblikkene får tale for seg selv. Denne skildringen av hvordan barna utvikler seg gjennom året, med fri lek som et grunnelement i tilværelsen, bør være obligatorisk for alle som vurderer mer målstyring i barnehagene.