DRAMA
«Gloria»
Regi: Sebastan Leilo
Chile, 2013
Et realistisk portrett av en type kvinne som altfor sjeldent får sjansen til å være i fokus på film. Hovedpersonen befinner seg i skjærsilden mellom middelalderen og pensjonsalderen, der samfunnet nærmest forventer at du er etablert, litt satt og for lengst har slått deg til ro. Gloria (Paulina Garcia) har slett ikke har funnet roen. Det er lett å se for seg henne som dansegulvets midtpunkt på diskoens høytid under siste halvdel av syttitallet, på den tida livet bare var i oppstarten og alle muligheter sto åpne. Nå, drøyt 35 år senere er Gloria en godt voksen dame; fraskilt med to voksne barn som for lengst har løsrevet seg. Hun er sjarmerende, attraktiv og ikke helt komfortabel med rollen som fraskilt 58-åring. Litt frynsete rundt kantene, men fortsatt singel, sugen og snart seksti. På kveldstid doller hun seg opp og drar på singleklubber i hjembyen Santiago, der folk på hennes egen alder er ute på sjekker’n mens de danser til gammel diskomusikk. Ja, Umberto Tozzis europeiske diskotekhitt «Gloria» er obligatorisk.
Gloria er langt fra desperat, men hun er kontaktsøkende, flørtende og lei av å være alene. Utvalget av menn er heller dårlig, men en kveld møter hun den litt eldre sjarmøren Rodolfo (Sergio Hernandez). En tidligere marineoffiser som nå eier en paintball-bane. Hans skilsmisse er mye ferskere, men Gloria lar seg sjarmere av Rodolfos kjærlighetserklæringer, hengivenhet og opplesing av romantiske dikt. Allikevel, faresignalene er der. Rodolfo har to arbeidsledige, fullvoksne døtre som lever på pappas penger. Han er ikke særlig interessert i å la Gloria møte familien sin, og stiller opp for ekskona så fort hun ringer. Glorias forsøk på å introdusere den nye kjæresten til sin egen familie går heller ikke så bra. Rodolfo viser seg å være veik, sær og sutrete, men han er fortsatt Glorias beste sjanse for et varig kjærlighetsforhold. På hennes alder kan man jo ikke være så kresen, sies det. Jeg vet ikke helt om «Gloria» er den lystige «girl power»-filmen pressematerialet bebuder: dette er mer en dempet hverdagsskildring krydret med litt klossete symbolisme for å glede cineastene. Uten en tradisjonell historie, men med en glimrende prestasjon i tittelrollen.
Teaterveteranen Paulina Garcia ble tildelt Sølvbjørnen under fjorårets Berlin-festival, og med god grunn. Dette er en saftig rolle som spenner over et bredt følelsesspekter, og Paulina Garcia er totalt troverdig hele veien. Jeg tør påstå at hun er mye bedre enn filmen som helhet er. En kvinne av kjøtt og blod; full av sårbarhet, styrke, arroganse, frustrasjoner, livsglede og mye stå på-sjarm. Ingen tvil om at Gloria har hengt seg fast i fortida: noe både musikksmaken, garderoben og de ukledelige Tootsie-brillene bærer preg av. Men framfor å være en patetisk på byen-tante som klamrer seg til ungdommen, blir Gloria en hverdagshelt - som griper dagen, og nekter å leve opp til andres forventninger. De er dessuten noe befriende med å se en film der en kvinne i slutten av femtiårene jevnlig drikker seg snydens, sjekker opp menn på byen, røyker tjall og ikke er flau over den nakne kroppen sin. Det ligger i kortene at hun lærer at lykken ikke nødvendigvis finnes i kjærlighetsforhold, men veien dit er ingen rett linje. Selv om vi har sett dette opplegget i en rekke andre filmer føles tilnærmingen frisk - og Paulina Garcia er helt fenomenal.