Film

Sin skrullete fars datter

En skikkelig morsom, rørende, innsiktsfull, eksentrisk og særegen arthouse-komedie.

5

KOMEDIE

«Min pappa Toni Erdmann»

Regi: Maren Ade

Ty/Øst/Ro - 2016

Det var mange sure miner etter at Cannes-festivalens gladeste overraskelse ble bryskt og brutalt berøvet sin velfortjente Gullpalme. I det drøye halvåret som har passert siden den gang har «Toni Erdmann» markert seg som en av de store prisvinnerne i kinoåret 2016; en selvskreven Oscar-kandidat og en gjenganger på mange «årets beste filmer»-lister. Et av de få tilfellene der smaken til festivaljuryer, smale cineaster og det brede publikum korresponderer overraskende bra. Etter innspillingen satt regissør/manusforfatter/produsent Maren Ade («Alle andre») igjen med over 120 timer materiale, som hun deretter brukte et drøyt år på å trimme ned til noe tilnærmet normal spillefilmlengde. En sosialrealistisk dramakomedie på bortimot tre timer høres fortsatt ut som mye å bite i, men «Toni Erdmann» føles aldri lengre enn den burde være. Tett redigert, forbløffende effektivt fortalt og ikke på noe punkt preget av det utstudert saktmodige snegletempoet som ofte kan bli en sånn belastning i dagens europeiske smalfilmer. Den fraskilte, eksentriske og snart pensjonsklare musikklæreren Winfried Conradis (Peter Simonischek) fremste forsvar mot omverdenen er en velutviklet sans for buskishumor. Han utsetter omverdenen for absurde pek som morer fint få andre enn ham selv, og drar konstant frem sine gjøglete løstenner, nærmest som en nervøs refleks.

Man kan lett tenke seg at det var en tid da hans eneste datter Ines (Sandra Füller) lo seg fillete av pappas gjøglete opptog, men hun har for lengst vokst fra fjas og tullball. Ines har blitt en tett sammenknyttet karrierekvinne i anonyme designerklær og mobiltelefonen konstant klistret til øret, med stressende prestisjejobb som nedbemanningskonsulent for et storkonsern i Romania. Avstanden mellom far og datter har aldri vært større, og Winfried ser ut til å være dypt urolig over den sjelsknusende retningen livet til Ines har tatt. Etter at hans trofaste hund Willi dør sitter Winfried mutter alene igjen i Tyskland, så han bestemmer seg for å troppe opp uanmeldt i lobben til datterens arbeidsgiver i Bukarest. Slett ingen suksess. Ines behandler faren med overbærende irritasjon, og etter at helgen er over dytter hun ham inn i en taxi til flyplassen. Dynamikken som oppstår mellom far og datter i løpet av dette snarbesøket hadde vært mer enn nok til å fylle et skikkelig interessant familiedrama, men filmen har så vidt begynt. For noen dager senere gjenoppstår Winfried i livet til datteren; nå i form av sitt alter ego Toni Erdmann. En bisarr figur med krøllete findress, bustete parykk og klovnete løstenner – som minner om en blanding av Andy Kaufman i Tony Clifton-modus og Barry Humphries-figuren Sir Les Patterson.

Herr Erdmann hevder på forskjellige tidspunkter at han er en «life coach» og tysk ambassadør, mens han lirker seg inn i det profesjonelle livet til datteren. Ines velger å spille med, først for å unngå å bli ydmyket foran viktige klienter og kollegaer, men snart av dypere årsaker. Selv med sin fjollete fremtoning blir faren fortsatt tatt mer seriøst enn den hardtarbeidende datteren, siden han tross alt er en mann.

Det er et åpent spørsmål om Toni Erdmann ble født av et mentalt sammenbrudd, personlig livskrise eller bare et oppriktig ønske om å lyse opp datterens deprimerende tilværelse. Kanskje bare et uortodokst, desperat forsøk på å komme nærmere henne – men hva som enn er de underliggende årsakene blir denne skrullete figuren en katalysator som forandrer dem begge på uventede måter. Man kunne lett ha laget en kilometerbred crazykomedie av dette utgangspunktet, og jeg kan like lett forestille meg en parallelldimensjon der den filmen ble laget i USA med salige Robin Williams i tittelrollen. «Toni Erdmann» går imidlertid helt andre veier, og treffer så mye dypere nerver uten å ofre humoren. Dette er en oppriktig gøyal film som spiller på et bredt spekter av såre følelser, utforsker en rekke spennende temaer - og er drevet at to fenomenale skuespillerprestasjoner, fulle av troverdige nyanser som sikkert vil gå tapt i den uunngåelige, amerikanske nyinnspillingen.

Mer fra Dagsavisen