Sikter mot toppen

4

DRAMA

«Everest»

Regi: Baltasar Kormákur

USA/EN/IS – 2015

Hvorfor i alle hellige dager vil noen utsette seg for dette frivillig? Hvorfor risikere livet for å kjempe seg opp de 8.848 meterne til toppen av verdens høyeste fjell, som har drept over 250 mennesker før deg? Den statistiske sjansen for å overleve er rundt 1 til 16, og alt du har igjen etterpå er muligheten til å skryte av å ha gjort noe som hittil over fire tusen mennesker har gjort før deg. De fleste velstående turister utstyrt med oksygenmasker, guider og sherpas. Kommersialiseringen av Mount Everest nådde toppen i mai 1996, da så mange prøvde å bestige fjellet på en gang at det endte i trafikkork og store tragedier. Jeg vet ikke hvor lett det er å bygge opp sympatien for denne typen ekstremsport-turister, som betaler flere hundre tusen kroner i håp om å komme seg til toppen av Everest – før de planlegger sin neste ferietur, for å for eksempel drepe løver på luksussafari. Min umiddelbare reaksjon er at sånne folk fortjener å bli flerret i filler av rasende villdyr, hvis de ikke fryser i hjel på veien opp til fjelltoppen først. Utfordrer du naturen bare for å jekke opp ditt eget ego er det bare rett og rimelig at naturen gir deg et realt spark mellom beina. Å se dumdristige tøysepinner kjempe mot elementene er fortsatt bra kilde til drama, og islandske Baltasar Kormákur («Jar City», «Contraband») har skapt en intens film ut av denne sanne historien. Han stiller seg imidlertid ikke spørsmålet «hvorfor?», og nøyer seg med fortelle hvordan. Denne tragedien har tidligere vært temaet i flere bøker og dokumentarer, samt TV-filmen «Into Thin Air: Death on Everest» (1997), men «Everest» gir oss blockbuster-versjonen.

Filmen kartlegger hvordan åtte mennesker kunne miste livet samme dag, under den største ulykken på Everest fram til i fjor – da 16 sherpas døde i et snøras parallelt med opptakene av «Everest» (ingen på filmteamet ble rammet). Tidligere i år ble den tragiske rekorden slått med 18 dødsfall, på grunn av snøras under jordskjelvet i Nepal. Neppe siste gangen dødsrekordene tangeres på fjellet tibetanere kaller Chomolungma. «Everest» holder seg tett opp til faktiske hendelser, og er basert på vitnemål fra de overlevende – samt boken «Into the Air», av John Krakauer (spilt i filmen av «House of Cards»-kjenningen Michael Kelly). Han er i Himalaya på oppdrag av frilutsbladet «Outside», som opprinnelig var interessert i en artikkel om farene med kommersialiseringen av Mount Everest-turismen. Isteden blir Krakauer med på en ekspedisjon til toppen av fjellet, under ledelse av den newzealandske fjellklatreren Rob Hall (Jason Clarke). Hall har allerede besteget Everest fem ganger, og var den første til å selge guidede turer opp til fjellet via sitt selskap «Adventure Consultants». En varm, omtenksom og umiddelbart troverdig skikkelse, som har forlatt sin gravide kone Jan (Keira Knightley) tilbake i New Zealand for å lede en ny ekspedisjon. Klientene inkluderer den brautende Texas-kaksen Beck Weathers (Josh Brolin), den milde postmannen Doug Hansen (John Hawkes) og Yasuko Namba (Naoko Mori) – som har ambisjoner om å bli den første kvinne til å bestige alle sju av verdens høyeste fjell.

De er langt fra den eneste ekspedisjonen. Rundt tjue forskjellige lag har planer om å bestige Everest samtidig, deriblant Halls tilbakelente kollega Scott Fisher (Jake Gyllenhaal). En frikete adrenalinjunkie som driver det konkurrerende firmaet «Mountain Madness», og opprinnelig skulle geleide John Krakauer opp Everest før Hall stjal hele pressedekningen under nesa hans. De to rivalene avtaler allikevel et samarbeid, for å sørge for at klientene får den opplevelsen de har betalt for i dyre dommer. Klatreturen er preget av problemer; dårlig kommunikasjon, nestenulykker, manglende oksygenflasker og fraværende sikkerhetstau. Altfor mange mennesker vil opp på toppen samtidig, med en flaskehals som saboterer alle tidsplaner. Dårlige avgjørelser dominert av oksygenmangel, store egoer og ren stahet. Men de virkelig seriøse problemene starter først på tilbaketuren, da ekspedisjonene blir rammet av et usedvanlig voldsomt uvær og en perfekt storm av uheldige omstendigheter. Vi vet allerede at flere av disse personene vil omkomme, men med mindre du er godt kjent med de faktiske hendelsene er det vanskelig å forutsi hvem som kommer til å overleve.

I stil med katastrofefilmene fra syttitallet har «Everest» en rolleliste full av kjentfolk, som ellers inkluderer Emily Watson, Sam Worthington og Robin Wright. Det er en masse mennesker å holde rede på, de fleste av dem dekket av snøbriller, oksygenmasker, hetter og bustete skjegg. Ikke alltid like lett å holde koll på hvem som snubler utfor stup, forfryser eller sjangler i sikkerhet tilbake til leieren. Så det menneskelige dramaet drukner litt i havet av deltakere. Fremfor å pøse på med Irwin Allen-melodrama holder Baltasar Kormakur seg på en nøktern, realistisk tone – som først mot slutten treffer noen sure unoter. Det er lett å melde seg litt ut så fort Emily Watson skrur på tårekanalene og musikken sveller opp, mens stoiske karer tar sitt siste farvel med sine ektefeller over dårlige telefonlinjer. Da hjelper det ikke så mye at disse scenene er basert på virkelige hendelser. «Everest» fungerer best i oppbygningen, som gir oss et troverdig innblikk i de enorme påkjenningene denne klatreturen er for deltakerne, og det faktum at de utsetter seg for lidelsene helt frivillig forminsker ikke spenningen nevneverdig. Filmen byr på noen ulidelig intense scener (i velfungerende 3D), som senker temperaturen i kinosalen med rundt tretti grader. Dette er effektive, velspilte saker, selv om «Everest» muligens gjør seg skyldig i å forvandle en historie om menneskelige svakheter til en heltemodig tragedie.