Film

Scener fra et splintret ekteskap

«Gone Girl» er en iskald, besk og ondsinnet samlivskrim som obduserer kjønnsroller, berømmelse, den amerikanske medievirkeligheten og betente parforhold på en nådeløs, provokativ måte.

Dagsavisen anmelder

KRIM

«Gone Girl»

Regi: David Fincher

USA, 2014

En av årets mest etterlengtede filmer innfrir hundre prosent, og stadfester en gang for alle at David Fincher («The Social Network», «Zodiac») er en av vår tids mest begavede kynikere. Med «Gone Girl» gir han oss en iskald, besk og utsøkt ondsinnet samlivskrim basert på romanen av Gillian Flynn, som også har skrevet manuset. Vi kan først ledes til å tro at dette bare er en psykologisk pocketbok-thriller laget av en mester i faget, som viderefører den kommersielle attityden David Fincher demonstrerte med filmatiseringen av «The Girl With the Dragon Tattoo». Ingen fare: dette er et materiale som passer Fincher helt perfekt, og som har langt tyngre ting på hjertet. «Gone Girl» bygger opp et skikkelig engasjerende mysterium, men de virkelige overraskelsene kommet først etter at den sentrale hemmeligheten avsløres. Rundt halvveis forvandler dette seg til en ekstremt svart komedie, som obduserer kjønnsroller, berømmelse, den amerikanske medievirkeligheten og betente parforhold på en utsøkt nådeløs, provokativ måte. Etter fem år sammen har ekteskapet mellom Nick Dunne (Ben Affleck) og kona Amy (Rosamund Pike) begynt å skrante skikkelig. Han er en bladjournalist som mistet jobben i nedgangstidene, og dro med seg kona tilbake hjem til Missouri da moren fikk kreft. Hun er et akademisk begavet vidunderbarn som under oppveksten var temaet i foreldrenes barnebokserie «Amazing Amy».

Via tilbakeblikk tatt fra Amys dagbok får vi vite hvordan ekteparet møtte hverandre, ble forelsket og giftet seg. Men nå har Amy forsvunnet sporløst, på deres fem års bryllupsdag. Nick kommer hjem til tom leilighet, finner et knust glassbord i stuen, og politiet avdekker blodspor på kjøkkenet. Amy ble tilsynelatende utsatt for vold og bortført av en ukjent gjerningsmann. Politidetektiven Rhonda Boney (Kim Dickens) synes at noe skurrer veldig med hele saken, særlig fordi Nick slett ikke oppfører seg som en typisk sørgende ektemann. Etter at saken blir en TV-sensasjon spiller ikke Nick rollen publikum forventer av ham, og snart står han i søkelyset som en potensiell konemorder. Han er allerede forhåndsdømt i mediene, og konstant overvåket av TV-reportere. Presset øker i takt med heksejakten. Desto mer vi finner ut om ekteskapet til Amy, desto mer skjønner vi at det murret mye mørkt under den småborgerlige fasaden. Men er Nick kapabel til å drepe, eller ligger det mer kompliserte årsaker bak Amys forsvinning? Og hva har eventuelt den ustabile ekskjæresten Desi Collings (Neil Patrick Harris) med alt dette å gjøre? Dette er den typen film man kan si fint lite om uten å spolere de sentrale overraskelsene, selv om de fleste kommer rett fra boken. Så selv om det er elementer og skuespillere som fortjener skamros, bør de forbli usagte av hensyn til potensielle spoilers.

Fordi Fincher selv har hatt full kontroll over markedskampanjen til «Gone Girl» har han klart å holde kortene tett til brystet, så hvis du ikke har lest romanen vil du garantert få deg noen sjokk. Teknisk sett er «Gone Girl» direkte mesterlig, iscenesatt av en perfeksjonist som er så selvsikker at han ikke føler noe behov for å imponere oss med unødig triksing. Dette er et klinisk presisjonsverk der alle elementer stemmer, og de eneste ankepunktene kommer fra kildematerialet. Plottet har noen små, logiske brister som stammer fra boken, men ingen på kloden kunne ha filmatisert den bedre. Stemningen drives også helt perfekt av Atticus Ross/Trent Reznors truende musikkspor, som er deres tredje på rad for David Fincher. Jeg vil bli skikkelig forundret om Rosamund Pike ikke sanker en Oscar-nominasjon etter dette, og nykomlingen Carrie Coon (sist sett i HBO-serien «The Leftovers») imponerer veldig som Nicks Dunnes samvittighetsfulle tvillingsøster Margo. Så har vi Ben Affleck, som ofte er avhengig av sterke regissører for å gjøre en bra jobb som skuespiller - og han kunne knapt ha funnet en sterkere regissør enn David Fincher. Affleck har dessuten rikelig med erfaring når det gjelder å bli kjeppjaget av mediene, og vet akkurat hvordan det er å bli offentlig dømt på samme måte som hovedpersonen. Han gjør en av sine sterkeste, mest nyanserte rolleprestasjoner noensinne, men det gjør da også de fleste andre på rollelista. Fincher klarer til og med å få en vinnende prestasjon ut av minstrel-klovnen Tyler Perry!

David Fincher har uttalt at målet var å lage en film som øker skilsmissestatistikkene, og det skal vi ikke se bort ifra at han har lykkes med. «Gone Girl» har kraften til å skape samlivsproblemer, hvis du skulle være uheldig nok til å se dem sammen med partneren din. Det er mulig at historien blir såpass betent, ubehagelig og oppviglersk at enkelte vil ha et skikkelig hatefullt forhold til filmen. Den treffer noen såre nerver, særlig hos dem som anser at ekteskap er noe hellig, rent og vakkert. Men hvis du som undertegnede står midt oppe i et bedritent samlivsbrudd føles «Gone Girl» som en katarsis: befriende, brutalt ærlig og sydende av såret raseri. Ingen bombe at Fincher selv har en skilsmisse bak seg, og åpenbart anser ekteskap som et rollespill preget av løgner, gjensidig forakt, maktkamp og selvbedrag. Som i alle filmene hans merkes det at vi har å gjøre med et overlegent intellekt uten den helt store troen på menneskeheten, og føler at vi alle er stakkarslige, svake, smålige, slemme skapninger. Jeg vil ikke akkurat påstå at David Fincher er på sitt beste når han skildrer hjertevarme og nære mellommenneskelige forhold (han får til tider Stanley Kubrick til å minne om åttitallets Steven Spielberg), men det er ingen som overgår ham når det gjelder kjølig eleganse, menneskeforakt og lystig nihilisme. Ja, det er ment som et kompliment! «Gone Girl» er et misantropisk mesterverk som er sikret en framtidig klassikerstatus, og en av årets aller sterkeste filmer. Se den sammen med noen du hater.