Dokumentarfilmen «Liv & Ingmar» er privat, men ikke utleverende, skriver Mode Steinkjer. FOTO: SF NORGE AS

Scener fra et ekteskap

Et nært og intimt filmportrett av to mennesker, 12 filmer og 42 år.

 

HAUGESUND (Dagsavisen): Liv Ullmann har fortalt historien om sitt forhold til Ingmar Bergman en rekke ganger og i ulike sammenhenger. En av dem var i hennes første selvbiografiske bok «Forvandlingen», som hun skrev etter at hun sammen med datteren Linn reiste fra Bergman og øya Fårö. Med det forlot hun et forhold som etter hvert var preget av voldsomme følelser og mørke drifter. Boken ligger sammen med personlige brev fra Ingmar til Liv til grunn for hoveddelen av denne kinodokumentaren, der Liv Ullmann gjennom intervjuer og gjennom hele seg forteller den indiske regissøren Dheeraj Akolkar hele historien, fra begynnelsen til slutten. Akolkar er en dreven dokumentarist med base i England, og han gir historien nytt liv i måten han fletter fortellingen sammen med klipp fra de forskjellige filmene Ingmar Bergman lagde med Ullmann i hovedrollen. Her er stillbilder fra settet, private filmopptak og andre elementer som regissøren bruker på en nydelig og poetisk måte.

Forholdet mellom den unge skuespilleren, Ingmars «stradivarius», og den middelaldrende regissøren, genierklært og legendarisk, var preget av de store følelsene. Det gikk fra ren lykke og hengivenhet til svart sjalusi og maktbegjær. Ullmann forteller nakent om de store linjene, om de små øyeblikkene og de voldsomme kastene. Det er lidenskap, sorg, frykt og elendighet. Men det er også historien om et forhold som tar slutt og et vennskap som varte livet ut både på et personlig og profesjonelt plan. Akolkar kjenner sin Bergman, og han bruker filmklipp fra noen av filmhistoriens mest essensielle titler, fra «Persona» (1966) til «Sarabande» (2003), filmer der Ullmann og Erland Josephson tar opp tråden fra den vondt realistiske suksessen «Scener fra et ekteskap» (1972) 30 år etter. Klippene bruker regissøren fritt som illustrasjon til fortellingen, og Ullmanns filmatiske språk gir som et tilstedeværende ekko liv til en udødelig fortelling om kjærlighet, svik og savn. Filmene var, som forholdet mellom regissøren og hans muse, voldsomme. Ullmanns og Bergmans følelser gis et riss av virkelighet gjennom fiksjonens klipp. Det er lekkert og elegant gjort, og gir en dimensjon til fortellingen som gjør at den føles ny selv for den som kjenner den.

Liv Ullmann er en klok og medrivende forteller, samtidig som hun gir av hele seg med sin sedvanlige åpenhet og sjarm. Med tanke på at Bergman døde i 2007 blir dette Ullmanns fortelling, men hun gir ikke mer av historien enn at tilskueren blir holdt på riktig side av gjerdet. Det er privat, men ikke utleverende. Det er svært intimt, men ikke blottleggende. I hvert fall ikke mer enn hva de to objektenes kunst har vist av forholdet tidligere. I dette grepet får vi også unike innblikk i hvordan de jobbet sammen og hvordan filmene til Bergman ble til. Innvendinger kan være at regissørens egne dramatiseringer blir vel melodramatiske mot Bergmans stilistisk skarpe klo og at taktskiftet fra det øyeblikk Ullmann forlater Bergman etter fem års samliv gjør mangelen på den andre stemmen påtakelig. Men også denne siste delen som dekker den lengste tida av et livslangt forhold, er fortalt med et følelsesladd sting som løfter dokumentaren opp på et nivå der den stimulerer både intellekt og magefølelse.