«Satan’s Slaves»: En førsteklasses spøkelseshistorie

5

SKREKKFILM

«Satan’S Slaves»

Regi:

Ind./Sør-Korea

Etter Gareth Evans’ «The Raid»-filmer har Indonesia markert seg på kartet som en av klodens fremste leverandører av beinhard kampsport-action, og Netflix avduket nylig årets mest brutale actionfilm: «The Night Comes for Us». Nå er de dessuten i ferd med å markere seg som en skrekkfilmnasjon; med overnaturlige grøssere som «Danur», «Suzzanna» og «May the Devil Take You». Den hittil mest vellykkede av dem er «Satan’s Slaves», en eksotisk motsvarighet til James Wans «The Conjuring»-univers. Regissør Joko Anwar bytter ut den katolske mytologien som er en gjenganger i amerikanske grøssere med islamsk folklore, noe som gjør filmen mer uforutsigbar og fantasifull for oss i vesten. Dette er en kombinasjon av nyinnspilling og forgjenger til en film de færreste har sett her hjemme: den indonesiske grøsser-klassikeren «Satan’s Slave» fra 1982. «Satan’s Slaves» (med en ekstra «s» på slutten) forflytter historien tilbake til 1981; og er såpass trofast mot tidsepoken at filmen kunne ha vært laget på åttitallet - fri for nymotens dataeffekter og digitalt lureri. Den indonesiske sjangerfilmmesteren Joko Anwar benytter isteden velbrukte, effektive triks fra skrekkfilmhistorien; sniking rundt i dunkle korridorer, uhyggelige lyder og skumle skikkelser som spretter frem i mørket.

Les også: «Colette»: Frilynt feministfilmografi

22-åringen Rini (Tara Basro) bor sammen med sin pappa (Bront Palarae) samt brødrene Tony (Endy Arfian), Bondi (Nasar «hi-hi!» Anuz) og døvstumme Ian (Muhammad Adhiyat), mens de prøver skrape sammen nok penger til å betale regningene. Et dypt fall for en urban familie som er vant til å bo i velstand. Mamma Mawarni (Ayu Laksmi) var en populær popstjerne, men etter tre års sykdom har inntektene tørket inn. Familien har brukt opp alt de har på legebehandlingen av moren, som ser ut til å lide av en mental sykdom. Så nå har de alle flyttet inn hos den rullestolbundne bestemoren Rhama (Elly D. Luthan), i et forfallent hus isolert i utkanten av Jakarta. Deres nærmeste nabo er en kirkegård. I loftetasjen ligger mamma Mawarni, katatonisk og forrykt med svarte ringer under øynene, mens hun ringer i en bjelle for å få oppmerksomhet. Og så en natt, etter at Rini våkner opp fra et mareritt, dør moren.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Another World

Les også: «The Nun»: Nonnen fra Helvete

En tragedie, men samtidig en lettelse for en familie som har levd i skyggen av sykdommen hennes i flere år. Faren forsikrer barna om at mamma er i et bedre sted nå, men det er hun naturligvis ikke. Mens pappa drar utenbys for å rydde opp i økonomien får Rini ansvaret for husholdet. Allerede første kveld hører tiåringen Bondi bjelleringing fra den avdøde morens soverom, og herfra går det hakk i hæl med overnaturlige hendelser. Som tittelen antyder blir ikke familien bare hjemsøkt av spøkelser; Rini nøster opp en okkult konspirasjon som har noen påfallende, utilsiktede likhetstrekk med årets beste skrekkfilm: «Hereditary». Dette er nok en historie om gamle, demoniske familiesynder som hjemsøker nye generasjoner; og selv om ikke «Satan’s Slaves» når helt opp til den traumatiske atmosfæren i «Hereditary» er dette fortsatt en overraskende effektiv grøsser.

Les også: «Hereditary»: Demoner i dukkehjemmet

Mot slutten slenger regissør Joko Anwar inn alt inklusive kjøkkenbenken, i et ellevilt klimaks som inkluderer ampre satanister, poltergeistaktiviteter, spøkelser, en løpsk rullestol og en horde zombier! Barneskuespillerne er ikke tilstrekkelig erfarne til å selge alle skrekkscenene, noe som er særlig merkbart etter at en av dem blir demonsbesatt. De siste minuttene kan bli litt forvirrende for dem som ikke har sett første «Satan’s Slave», siden slutten introduserer et par figurer som spilte en sentral rolle i originalen. De vil trolig også spille en mer sentral rolle i den planlagte oppfølgeren. Det er dessuten et interessant grep at Joko Anwar snur den første filmens muslimske budskap på hodet. Han understreker at denne urbane familien hverken er religiøse eller overtroiske.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Les også: Her er de beste filmene basert på Stan Lees superunivers

Den lokale imamen Ustadz (Arswendi Bening Swara) advarer at «hus der beboerne ikke ber blir lett overtatt av Satan», og hevder at det eneste som vil redde dem fra ondskapen er å underkaste seg fullstendig til Allah. Hans tro på høyere krefter er imidlertid skildret som impotent overtro, og religionen tilbyr null beskyttelse. Rini blir til gjengjeld angrepet av onde krefter mens hun ber til Allah, noe som leder til en effektiv scene der hun desperat prøver å rive av seg en tilsynelatende endeløs mukena-drakt. Familiens eneste redning viser seg isteden å være deres tro på hverandre, noe som er et langt mer progressivt budskap enn vi har sett i noen av «The Conjuring»-grøsserne. Joko Anwar har åpenbart liten genuin tro på overnaturlig tullball, og er bare interessert i å lage en effektiv, underholdende grøsser som feirer de klassiske elementene i sjangeren. Og akkurat det har han lykkes veldig bra med!