Rusfri med pus

3

KOMEDIE

«En gatekatt ved navn Bob»

Regi: Roger Spottiswoode

England, 2016

«En gatekatt ved navn Bob» gir oss den forholdsvis sanne historien om en hjemløs heroinist som blir rehabilitert med hjelp av en veldig chill pusekatt. Basert på den bestselgende selvbiografien av James Bowen, som har solgt skarpt også i norsk oversettelse. «En gatekatt ved navn Bob» vil nok ha størst betydning for dem som selv sliter med rusproblemer (jeg håper virkelig at det blir arrangert spesialvisninger for byens narkomane), selv om løsningen på utfordringene deres ikke nødvendigvis bare er å få seg en katt på skulderen og bokkontrakt. Året er 2007 og James Bowen (Luke Treadaway) har nådd bunnen. Han er hjemløs i London, tjener et magert levebrød som gatesanger og har rusproblemer. Etter en heroinoverdose våkner James opp på sykehuset, mutters alene og uten framtidsutsikter. Sosialarbeideren Val («Downton Abbey»-kjenningen Joanne Froggatt) ser allikevel noe i den sjelfulle, unge uteliggeren, og trekker i byråkratiske tråder for å ordne en kommunal hybelleilighet til ham i et belastet nabolag i Tottenham. Så lenge James følger metadonprogrammet og holder seg unna skråplanet har han i det minste et sted å bo.

Og så en dag får han uventet besøk av en skadet, rødtabby utekatt, som sniker seg inn gjennom kjøkkenvinduet og smugspiser frokostblandingen til James. Det blir begynnelsen på et nært vennskap, som snur om på livet til dem begge. James har for første gang et fast holdepunkt og noen å ta vare på; en grunn til å straighte seg opp. Den tillitsfulle katten blir med James ut i Londons gater mens han synger, spiller gitar og selger «The Big Issue» (Londons motsvarighet til «Erlik Oslo»). Bob gir ham samtidig mye oppmerksomhet, større inntekt, en rekke YouTube-videoer og etter hvert bred medieoppmerksomhet. Filmer om husdyr har en tendens til å ende i tårevåte tragedier og traumatiske dødsfall, men jeg berolige alle kattevenner med at Bob fortsatt lever i beste velgående. Han spiller dessuten seg selv i filmen (med litt hjelp fra noen stunt-puser), og gjør en veldig solid skuespillerprestasjon. Det er vanskelig å tro at en utekatt har et så lunt og avslappet vesen uten å bli tvangsforet helseskadelige menger Valium; men Bob er oppsiktsvekkende trygg i de mest stressende omstendigheter – enten han kjører buss, sykkel eller sitter ved siden av den gitarspillende kompisen sin midt i Londons travle gater.

Den 72-årige veteranen Roger Spottiswoode har ikke vært å se på kino her hjemme siden han regisserte Arnold Schwarzenegger i sci-fi-floppen «The 6th Day» for snart sytten år siden, men har i alle fall ekspertise når det gjelder dyreskuespillere. Spottiswoode sto i sin tid bak Turner & Hooch» (der Tom Hanks får en siklende mastiff som politipartner) og isbjørn-dramaet «Midnight Sun», så han kompenserer for litt stivbent regi med dyretekke. Forholdet som utvikler seg mellom Bob og James er virkelig fint og filmen som helhet sympatisk, men jeg er ikke helt overbevist om at denne suksesshistorien har noen stor nytteverdi hinsides det personlige. James Bowen er i dag er en rehabilitert og velstående mann, mens katten Bob har blitt en superstjerne, noe som neppe er oppnåelige mål for de fleste hjemløse rusmisbrukere. Til gjengjeld er dette en god påminnelse om at vi alle er bare noen dårlige avgjørelser og ubetalte regninger fra å ende opp i samme situasjon.

[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]

«En gatekatt ved navn Bob» tar seg dessuten en del dramatiske friheter for å skru opp «feel good»-faktoren flere hakk. Filmen hopper glatt over James Bowens problemer med schizofreni, ADHD og bipolar lidelse, skriver inn en fiktiv romanse med den frisinnede hippie-nabopiken Betty (Ruta Gedmintas, som tilfeldigvis er samboeren til hovedrolleinnehaver Luke Treadaway) og ender med en tårevåt gjenforening med hans besteborgerlige far Nigel (Anthony Head). Et trøblete familieliv og brysomme grånyanser ofres til fordel for godfølelsen, noe som gjør at filmen føles mer som en lettvekter enn den burde være. De av oss som har katter i omgangskretsen er mer disponert til å tilgi svakhetene her, så er du ute etter lettvint hjertevarme gjør «En gatekatt ved navn Bob» omtrent det den skal gjøre.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!