Film

«Røverdatter»: Mot alle odds

Du kan ikke annet enn å bli imponert over filmskaper Sofia Haugans kamp for at hun og faren mot alle odds skal ha en felles framtid.

Dagsavisen anmelder

5

DOKUMENTAR

«Røverdatter»

Regi: Sofia Haugan

Norge, 2018

Sofia Haugan og moren hennes måtte – som Haugan selv forteller i filmen «Røverdatter» – løpe for livet da hun var liten. I voksen alder, etter mange år på hemmelig adresse med moren, finner Sofia sammen med faren Kjell Magne igjen idet han slipper ut fra sitt siste av en lang rekke fengselsopphold. Målet er å lage en dokumentarfilm om faren, og om håpet på å igjen få et far/datter-forhold. Det er i utgangspunktet halsbrekkende filmprosjekt med en far som er notorisk rusmisbruker, kriminell og som har et temperament få andre enn Sofia er i stand til å takle. Hun er «Røverdatter» og farens humørsvingninger skremmer henne ikke. Tvert i mot blir hun som han, forbannet og konfronterende. Slik forsterkes øyensynlig et bånd mellom de to som gjør henne i stand til å hjelpe faren, og han til å – riktignok motvillig, tverr og ansvarsfraskrivende – ta imot hjelp til leilighet og til om mulig å finne ut av kaoset, både sitt eget og det offisielle enten det handler om NAV eller avrusningsinstitusjoner underlagt byråkratiske regelverk.

Les også: Lagde dokumentar om kriminell far

«Røverdatter» er en sjelden modig film i form av å være et blottstillende personlig prosjekt, og valgene som tas må man gå ut fra at er fundert i en etisk og juridisk samforståelse med faren og eventuelt andre berørte. Filmen er uteleverende inntil det private, men dens dype menneskelige klangbunn og farens selvinnsikt, sjarme og kjappe avvæpnende replikker, kyler tematikken inn i det allmenne, om hvordan man omgås og løfter hverandre selv om alt er helsvart. Filmen gror fram i de hverdagslige, ofte varme møtene mellom Sofia og faren, i hans leilighet, på gata, på jakt etter rus og etter hvert hos hans kjæreste som også er rusmisbruker. Sofia går inn i situasjonene med glimt i øyet og for en stor del med sin empatiske likevekt i behold. Det er handlinger som krever vilje og en ukuelig evne til å takle det uforutsette som ligger i eventuelle nederlag.

Les også: Norsk black metal ga filmskaper Håvard Bustnes innpass hos nynazistpartiet Gyllent daggry

Samboer og fotograf Magnus Tombre Bøhn følger tett med kameraet, et øye som fanger de følelsesmessige aspektene i tematikkens randsone. Kanskje kunne man ønsket seg litt mer refleksjon rundt de valgene som tas underveis, til tross for at det er en historie som verbalt oser av store doser svart galgenhumor. og framstår som like bredfull av håp som av håpløshet etter hvert som faren finner tilbake til gamle vaner for å døyve uroen. Amfetamin og andre rusmidler, småkriminalitet, aggressiv oppførsel, særlig i de øyeblikkene han er alene med kameraet han har fått for at han skal kunne filme seg selv. I disse øyeblikkene fungerer Hanne Hukkelbergs musikk godt som et speil for den indre uroen som ligger til grunn for farens jagende jakt på stimulanser. I andre sekvenser blir musikken unødig frenetisk og åpenbar.

Les også: «Tomb Raider»: En Lara Croft for vår tid

Gjennom å la både forhistorien og bakteppet for noen av de vanskeligste hendelsene stå åpent, skaper Haugan en film om komplekse relasjoner, men også om menneskeverd i et samfunn som på et såvel individuelt som systematisk nivå har det med å plassere mennesker i bås. Det er også en film om en datter som savner en far, om en far som en gang mistet det kjæreste han hadde. Spørsmålet er om han evner å finne tilbake til en relasjon de begge kan akseptere. De fem årene det tar Sofia Haugan å lage filmen, byr på både oppturer og dype daler av fortvilelse og ødeleggelse, en elendighetsbeskrivelse av hvordan det er å leve tett på et sykt menneske som kjemper en daglig kamp for selvoppholdelse og selvrespekt. Det berører og rører på flere nivåer, og utenom det personlige ligger Haugans indirekte systemkritikk i bunnen av filmen som et vesentlig ankerfeste.