Film

Rødt hav

Dokumentarfilm om selfangst er både viktig og vellaget.

Dagsavisen anmelder

4

DOKUMENTAR

«Ishavsblod»

Regi:

Norge, 2017

Selfangst er et utdøende yrke, og det er snarere det aspektet ved den tradisjonelle næringen filmen «Ishavsblod» setter fokus på, enn det faktum at fangsten i seg selv er omdiskutert og utskjelt.

Filmskaperne Trude Berge Ottersen og Gry Elisaberth Mortensen tilbrakte to måneder i Vestisen mellom Island og Grønland på skipper Bjørne Kvernmos selfangstskute, den eneste som dette året var i drift. Med unik tilgang til veteraner og skårunger og livet om bord gir filmen verdifull dokumentasjon av et yrke på hell, av tett kameratskap og en røff og farlig hverdag som skiller de som duger fra de som nøler. Siste kategori blir uten skånsel satt i land i nærmeste havn og bedt om å ordne seg flybilletter hjem på egen hånd. Det betyr ikke at filmskaperne viker unna selve fangstmetodene, skytingen av sel på isflakene og «jumperne» som slår hakapiken i hodet på dyrene så den kritthvite isen og havet dekkes av rødt. Men i tråd med filmskapernes observerende stillingstagen problematiseres ikke selfangsten annet enn gjennom antydende replikker fra de tilstedeværende. Her er ingen illsinte dyrevernere, heller ingen fra myndighetene som diskuterer kvoter og bevillinger, og inspektøren ombord som påser at det hele går riktig for seg er kun en del av besetningen på linje med alle andre ombord, filmskaperne inkludert. Måten de tas imot ved reisens slutt er også et tegn på en sterk kystkultur som synger på siste verset.

En ting er likevel påfallende: Selve dødsstøtet med hakapik unngås gjennom unnvikende kameramanøvrer, som om filmen i seg selv snur blikket bort fra selve drapet på selen. På det viset blir tematikken mer spiselig, både for den jevne seer og for et internasjonalt kritisk filmpublikum. Det skal bli blodig nok etter hvert uansett, men da vet betrakteren mer om realitetene ved fangsten og jegernes tanker rundt yrket. Likevel kan avgjørelsen diskuteres i lys av dokumentarens generelt selektivt direkte blikk på mennesker og natur. Og det er det filmen handler om, mennesker og natur i harmoni og i konflikt, formidlet gjennom observasjon, rolige samtaler og forklaringer og en poetisk tilnærming hvor naturkreftene får en hovedrolle. Det er imponerende scener i isen, storslåtte og nærmest komponerte når uværet herjer og bildene blir som en symfoni over kunsten å sette sjøbein, på sitt vis visuelt slående når blodstriper og isflak skaper en egen mosaikk og stemningsfulle og ettertenksomme når horisonten ruver foran værbitte ansikter. Stødigst er «sjøulken» Bjørne, en sta, stri og sammensatt empatisk skikkelse som med sikker hånd manøvrerer både skute og mannskap – med førstestyrmann Espen som likandes «hovedperson» i filmens dramaturgiske opprulling. Det ulmende konfliktnivået om bord, som gir synlige resultater, er i noen grad skygget unna av filmskaperne, i likhet med de mest abupte fangsthandlingene. En innvending kan være at det gjør filmen litt for mild i grepet, men dette veies opp av måten naturskildringene bygger opp rundt og peker mot samhold, yrkesstolthet og melankolien ved det forgagne. Det gjør «Ishavsblod» til en dokumentar utenom det vanlige, så får heller selve diskusjonen om selvfakstens berettigelse tas et annet sted.

Les også: Sangen om den siste selfanger