Kultur

Rir sine egne retninger

Det er sannelig sjelden vi får sjansen til å se westerns på kino nå, og så kommer plutselig to stykker på samme uke.

Dagsavisen anmelder

4

WESTERN

«The Homesman»

Regi: Tommy Lee Jones

USA/Frankrike, 2014

Ved et snodig sammentreff snakkes det dessuten dansk i begge! Men der «The Salvation» er forfriskende sjangertro og tradisjonell, er «The Homesman» veldig ukonvensjonell. Et sørg- og saktmodig periodedrama basert på den prisbelønte romanen av Glendon Swarthout, som gir de romantiske klisjeene om den amerikanske Vesten et nådeløst nakkeskudd. Paul Newman kjøpte opp rettighetene til boka i håp om å gjøre den til en film med seg selv og kona Joanne Woodward i hovedrollene, men fikk ikke dreis på manuset. Så det tok et par tiår og Tommy Lee Jones for å få filmatisert romanen. Han har selv vært med på å skrive manuset til «The Homesman», regisserer, spiller hovedrollen og har produsert filmen sammen med Luc Besson - som er et langt stykke unna sine sedvanlige actionruller her. I likhet med Jones’ regidebut «The Three Burials of Melquiades Estrada» (2005) er fortellerrytmen bedagelig, tonen tungsindig og historien basert på dynamikken mellom disse skadeskutte menneskene.

Ville Vesten på midten av 1800-tallet var et tøft sted for alle, men særlig for kvinner - og i særdeleshet for kvinner uten ektemenn. Så vi kan knapt forestille oss hvordan hverdagen var for kvinner med psykiske problemer. Westernsjangeren tar tradisjonelt for seg menn, og de sporadiske unntakene dreier seg som regel om tøffe damer som spiller på menns premisser: fra «Johnny Guitar» og «The Quick and the Dead» til norskregisserte «Bandidas».

«The Homesman» tar imidlertid for seg skjebnen til kvinner som sliter, personifisert av Mary Bee Cuddy (Hilary Swank). Hun er vant til å klare seg selv på gården utenfor Loup City i Nebraska, og er allment ansett som for dominerende, stram, selvstendig og for lite attraktiv til å få en skikkelig ektemann. Så da spiller det fint liten rolle at hun er kapabel, velutdannet, viljesterk og veldig praktisk anlagt. Selv den usiviliserte, slaskete naboen Bob Giffen (Evan Jones) avviser Mary forslag til giftemål, og bak den kontrollerte fasaden er hun på god vei til å bryte sammen. Så da den lokale presten (John Lithgow) prøver å rekruttere et sognebarn til å frakte et vogntog med tre mentalt syke kvinner den lange veien til et kristent sanatorium i Hebron, Iowa - vel, da melder Mary Bee seg frivillig. Om ikke annet enn bra måte å distrahere seg selv bort fra den desperate ensomheten. De mentalt syke kvinnene som skal fraktes til Iowa inkluderer danske Gro Svendsen (Sonja Richter), som er blitt aggressivt «tosset» etter morens død. Ungjenta Arabella Sours (Grace Gummet) er blitt helt katatonisk etter å ha mistet ungene sine, mens Theoline Belknap (Miranda Otto) mistet vettet etter å ha drept sitt eget barn.

Felles for alle tre er at de har vært igjennom sine tragedier: voldtekt, overgrep, mishandling fra brutale menn.

På veien til sanatoriet får Mary øye på den gamle rabagasten George Briggs (Tommy Lee Jones), som klynkende henger fra halsen i et tre. Lynsjet og etterlatt som død etter å ha flyttet inn på eiendommen til en annen mann. Mary tilbyr seg å redde Briggs under forutsetning av at han hjelper henne på den lange reisen til Iowa. Etter å ha blitt frigitt behandler Briggs henne med et minimum av respekt, mest opptatt av de tre hundre dollarene som venter ham ved reisens slutt - før anstendigheten hans tar overhånd. På veien møter de indianere, overgrepsbanditter og avvisende hotelleiere, mens de mentalt syke kvinnene uler, skriker, slåss og prøver å rømme. Mary Bee og Briggs opparbeider seg gradvis en slags gjensidig respekt, men det vil være en grov overdrivelse å påstå at de kommer nære hverandre. En masse kjente fjes dukker opp i flyktige biroller, deriblant Meryl Streep, James Spader, Tim Blake Nelson og Hailee Steinfeld. Historien tar en veldig uventet vending tre fjerdedeler av veien, men dette er en film som aldri helt går i de retningene vi forventer. Som skuespiller er Tommy Lee Jones på hjemmebane i rollen som en grinete, gammel landkrabbe, men en maskulin machomann som ham virker ikke som den mest åpenbare regissøren av en feministisk western - som dessuten er så kritisk til miljøet han beskriver. Allikevel, Jones har laget en veldig uforutsigbar, interessant og velspilt film her. Jeg vil ikke påstå at dette er en særlig tilfredsstillende filmopplevelse: til det er «The Homesman» for tung, uutgrunnelig og rent ut deprimerende. Men Jones viser at han har en særegen stemme som filmskaper, og en sensitiv kunstnersjel som ikke alltid er like godt synlig i hans lange karriere som skuespiller.