«Clash» er en av de beste filmene på Arabiske filmdager, en knyttneve fra en revolusjon. FOTO: ARABISKE FILMDAGER

Revolusjonær genistrek

En klastrofobisk, andrenalinladet knyttneve fra revolusjonens midte.

 

5

DRAMA

«Clash»

Regi: Mohamed Diab

Egypt, 2016

Å se Mohamed Diabs film «Clash» er som å være innelåst i en svartemarje mens helvete bryter løs på utsiden. Og det er akkurat det filmen handler om, en oppvisning i hvordan en revolusjons mange kritiske og menneskelige aspekter kan beskrives gjennom få, men geniale filmatiske grep. I en uhyre vellaget filmbragd, tett på dokumentaren som form, makter filmskaperen å samle et statskupps mange fraksjoner mellom fire vegger, nærmere bestemt i en politivarevogn på åtte ganger to meter, hvor hele handlingen utspiller seg med gruoppvekkende og halsbrekkende presisjon. Som tilskuer blir du ubønnhørlig jaget inn i en arrest der raseriet, frykten og adrenalinet får fritt spillerom, mens sola utenfor gjør innsiden til fandens bakerovn.

I 2013 ble den egyptiske presidenten Muhammed Morsi avsatt i statskuppet der to illsinte fraksjoner barket sammen med verden på sidelinjen. Opposisjonen og hæren står på den ene siden, Morsis tiilhengere og det muslimske brorskap på den andre. Og midt mellom dem en og annen tilsynelatende nøytral stemme, som i denne sammenhengen to journalister fra Associated Press som oppfører seg «mistenkelig» og blir kastet inn i politiets varebil akkurat i det en av de mest blodige demonstrasjonene under kuppdøgnene er i emning. Politiets irrasjonelle holdning er å rydde unna uroelementer, og hvem de stuer sammen i det rullende fengslet tar de ikke hensyn til. Snart får de, av enkelte, forhatte journalistene følge av både Morsi-tilhengere og sympatisører med brorskapet, og kamparenaen er like trang som en trykkoker. Stemningen er eksplosiv, intens og lettantennelig, men også menneskelig. Hvilke muligheter har de annet enn å fly i strupen på hverandre? Svaret ligger i filmens nervesenter, der instinktene tar over, ikke i form av vold alene, men i øyeblikk der fornuften, roen og ettertanken slipper til, om enn nærmest umerkelig.

Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon

Diab kjenner sitt hjemland og de ulike fraksjonenes lynne godt. Han har også tidligere behandlet ømtåelige temaer på film, som i «Cairo 678» der han tok for seg seksuell trakassering av kvinner. I «Clash» fanger han på edruelig og sparsommelig vis det helt store dramaet på et minimum av plass, bokstavelig talt. Det klaustrofobiske i såvel politikken bak, som i enkeltmenneskets følelse av å være fanget i en uhåndterbar situasjon, blir fysisk og psykisk følbart for oss som «medfanger». Situasjonens absurde overbygning, humanistiske grunntone og svarte, latente humor blir ventilen som skal til for at filmen som dokudrama blir noe mer enn en filleristende knyttneve av et filmkupp. Snarere et klokt innsyn, en meningsmettet lærepenge og et filmatisk mesterstykke.

Vika kino torsdag, fredag og søndag.