Film

«Revenge»: Fransk ekstremfeminisme

På kino feires kvinnedagen med et skikkelig ballespark.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«Revenge»

Regi: Coralie Fargeat

Fra. - 2017

Undertegnede har stadig bitchet over fraværet av franske sjangerfilmer på norske kinoer, men her kommer et veldig sjeldent og velkomment unntak. «Revenge» føyer seg fint inn i rekken av «New French Extremity»-filmer, der franskmennene (og ikke minst -kvinnene) de siste tjue årene har overskredet grenser, rystet og sjokkert publikum. Det er i seg selv interessant at denne franske ekstremfilmbølgen er så preget av kvinnelige hovedpersoner og/eller regissører; deriblant Coralie og Virginie Despentes’ «Base Moi» (2000), Marina de Vans «In My Skin» (2002) samt ikke minst Julia Ducournaus fenomenale «Raw» (2016). Ved første øyekast er Coralie Fargeats debutfilm «Revenge» langt mer konvensjonell, selv om hun er en kvinnelig regissør som boltrer seg i en sleazy, skitten sjanger vanligvis sentralstyrt av menn. Man kan argumentere for at flere såkalte «rape & revenge»-filmer er laget med forholdsvis hederlige intensjoner: deriblant Meir Zarchis «I Spit on Your Grave» (1978) og Abel Ferraras «Ms .45» (1981), men de er fortsatt exploitation-ruller skapt av menn. Vel, Coralie Fargeat bøller både med sjangerkonvensjonene og publikum, mens hun villeder oss inn i troen at «Revenge» kommer til å følge spillereglene.

Les også: Skaper kjøttlysten filmrevolusjon

Den amerikanske skjønnheten Jen (Matilda Lutz) lander inn i filmen i helikopter, sammen med sin franske elsker Richard (Kevin Janssens). Han er selvfølgelig søkkrik, gift og betydelig eldre enn henne. Lett å skjønne hvorfor Jen blir undervurdert; hun gir inntrykk av å være en blond bimbo med vage drømmer om å bli «oppdaget» i Los Angeles, som sprader rundt i rosa truse mens hun sutter sensuelt på en kjærlighet. Bare noen år og et par hjerteformede solbriller unna Kubricks «Lolita». Planen er at de skal tilbringe en sexy langhelg i Richards elegante jakthytte i ørkenen, som er plassert så langt unna sivilisasjonen at man bare kan komme dit med helikopter. Men så dukker plutselig Richards sleske jaktkompiser Stan (Vincent Colombe) og Dimitri (Guillaume Bouchede) opp, før avtalt tid. De sluker Jen begjærlig med sultne øyne, og hun spiller villig rollen som sexobjekt. Danser forførende, flørter lekent og nyter oppmerksomheten. Men så fort Richard reiser bort noen timer på morgenkvisten slår Stan til. Skrur på sjarmen, mens han prøver å forføre stakkars Jen. Å bli avvist er mer enn de skrale egoet til Stan tillater, så han voldtar Jen brutalt. Straffen for å være uoppnåelig; tittelens «Revenge».

Les også: «Now It’s Dark»: Reisen til nattens ende

Fremfor å tilkalle politiet så fort han oppdager forbrytelsen, prøver Richard bare å bestikke elskerinnen sin med penger og en jobb i Canada. Når det mislykkes sparker han Jen ned en klippe, og etterlater henne som død. Straffen for å tro at hun er noe annet enn et leketøy, med råderett over sin egen kropp. «Revenge» ville selvfølgelig ha blitt en veldig kort film om Jen virkelig døde, selv om hun utsettes for skader ingen på kloden kunne ha overlevd. Hun gjenoppstår allikevel som en metaforisk føniks, ved hjelp av peyote, selvkirurgi med ølboks og en overmenneskelig livsvilje.

Les også: Nyskapende sjangerfilm

Selv ikke etter alt dette er Jen ute etter hevn. Hun prøver bare å komme seg bort i sikkerhet mens de sosiopatiske, veike drittgubbene jager henne som et skadet byttedyr, og forsegler sin egen skjebne. Historien er like minimalistisk som tittelen, men Coralie Fargeat smyger inn oppviglerske detaljer så fort sjansen byr seg. «Revenge» treffer #metoo-tidsånden med en rasende kraft, og føles som den filmen vi fortjener akkurat nå. Hun er dessuten i besittelse av overlegne evner som sjangerregissør, og iscenesetter alt med en visuell eleganse som ligger langt over gjennomsnittet (med god hjelp av filmfotograf Robrecht Heyvaert). Fargeat kommer opp med noen virkelig minneverdige øyeblikk her: nærbilder av en maurkoloni som angripes av røde bomber; bloddråpene fra Jens åpne sår, mens hun ligger spiddet på en trestump i Kristus-positur. Et eple som sakte råtner på et stuebord. Surrealistiske hallusinasjoner på peyote. Detaljer som skiller «Revenge» enda mer fra sjangeren den befinner seg i. Alt akkompagnert av et veldig effektivt (og veldig fransk), elektronisk musikkspor av Robin «Rob» Coudert.

Les også: En fantastisk fiskefantasy

Selv om filmen er teknisk upåklagelig, er den langt fra like særegen som for eksempel «Raw» eller «In my Skin» - og har noen påfallende likhetstrekk med australske «Fair Game» (1986), som nylig ble sluppet på Blu-ray i USA. Ingen vil bli særlig forbauset over hvor «Revenge» ender, men jeg tipper de fleste vil få bakoversveis over akkurat hvor hemningsløst mye blod som spilles før den tid. Slutten blir helt absurd blodig, og voldsomhetene her er på høyde med de mest magesterke «French Extremity»-sjokkfilmene. Dette er dermed ikke noe for følsomme sjeler eller karer med skrale egoer; Coralie Fargeat tar sats og sparker publikum mellom bena her, så hard hun bare klarer.

Les også: Tidenes mest politiske Oscar-natt