Film

Resignert brodd mot finanskrisen

En bitende kommentar til finanskrisen slik den fremstår i Sør-Europa, og samtidig en film som beholder overraskelsene frem mot avslutningen, gjennom en «kinesisk eske»-fortellerteknikk.

Dagsavisen anmelder

4

DRAMA

«Menneskelig kapital»

Regi: Paolo Virzi

Italia, 2014

Av Nils Olav Sæverås  

Uten humor er den heller ikke, italienske «Menneskelig kapital», men fortellingens drypp av ironi har en bitter ettersmak. Alle disse kvalitetene til tross, filmen er litt for pent sammensnekret til at uretten som ulmer under overflaten virkelig tar tak i deg, og i enkelte scener får dessuten noen litt for utrolige tilfeldigheter spille en litt for vesentlig rolle.

Filmen har vært en stor suksess i hjemlandet, både hos publikum og i prissammenheng, men har ikke helt oppnådd det samme internasjonalt. At den har truffet en nerve i Italia har trolig mest å gjøre med den treffsikre skildringen av sosial lagdeling «italian style», der restene av øvre middelklasse, særlig i Nord-Italia, nærer en voldsom beundring for de rike. Her vist gjennom den litt uappetittlige og selvsentrerte karakteren Dino (Fabrizio Bentivoglio).

Hans fortelling er første kapittel i en firedelt historie. De ulike delene forteller biter av samme historie, men fra synsvinkelen til en ny karakter. Slett ikke noe nytt grep, men bedre utført enn man ofte ser, gjennom at skiftet av synsvinkel virkelig kaster nytt lys over hendelsene.

Handlingen kretser omkring en prisutdeling ved en videregående skole i det rike Brianza-distriktet, den påfølgende, dramatiske natten og de neste dagenes opprulling. Byens rike mann, fondsforvalteren Giovanni Bernaschi (Fabrizio Gifuni) forventer at det er hans bortskjemte og hovne sønn som skal bli tildelt den største utmerkelsen. I stedet går sønnen på en fyllekule når utmerkelsen i stedet går til «hun svarte», slik at han ender som den fremste mistenkte, med dårlige forklaringer etter en stygg påkjørsel samme natt. Ved samme bord på prisutdelingen sitter før nevnte Dino, sprekkeferdig av stolthet over å få sitte ved samme bord som regionens spekulasjonsmagnat, men ute av stand til å vise dannelsen som hører med.

I ringvirkningene av disse mannlige karakterenes handlinger må to ganske så ulike kvinner ta vanskelige valg. Giovannis kone Carla (Valeria Bruni Tedeschi) har brukt livet sitt som pynt for ektemannen. Nå faller muligheten til å realisere en kunstnerisk drøm sammen med at finanskrisen knuser de fleste drømmer, noen ganger nærmest uansett hvor høyt i næringskjeden man sitter. Mens Dinos datter Serena (den svært lovende nykommeren Matilde Gioli) vet sannheten om ulykkesnatten, men kommer i et vanskelig dilemma.

Filmen er konstant overraskende, men det midterste kapittelet, om pyntehustruen Carla, legger en liten demper på «mysterie»-delen av det hele, som riktignok tar seg veldig opp siste del.  Bruni Tedeschi tolkning av Carla hører til blant euro-stjernens beste roller, selv om det er begrenset hvor mye sympati man kan mønstre for en livskrise som må sies å være en smule selvforskyldt.

De avsluttende ironiene skal ikke røpes, men det er nettopp avslutningen som gjør at dette blikket på finanskrisen, sett fra det absolutte toppskiktet og nedover, blir et temmelig presist tidsbilde. Samtidig er det også noe litt resignert over det, der enda mer brodd kunne ha vært mer effektivt.