«Rekonstruksjon Utøya»: Et vern mot vold

5

DOKUMENTAR

«Rekonstruksjon Utøya»

Regi: Carl Javér

Sv./No./Da. 2018

Flere filmer tar i år utgangspunkt i 22. juli-traumet, men de er høyst ulike i form og tilnærming og ingen av dem vil stå igjen som uvesentlige. «Rekonstruksjon Utøya» er den tredje filmen, og den skiller seg betydelig fra Paul Greengrass’ ferske Netflix-film «22 July» og Erik Poppes «Utøya 22. juli». I navnet er den en dokumentarfilm, men den er også et formeksperiment som tangerer teatret på den måten at fire overlevende fra Utøya rekonstruerer sine historier ved hjelp av amatørskuespillere som er like unge som de selv er. Mens man i teatret ville sluppet til idet skuespillerne presenterte et bearbeidet resultat, er vektlegger filmen prosessen underveis. Slik skapes et avkledd og rått innblikk i den enkeltes gjenfortelling, men like sterkt er ofte de unge skuespillernes reaksjoner på de hendelsene de skal leve seg inn i, i visshet om at dette ikke er diktning men reell ondskap forklart uten filter.

Les også: Slik rekonstruerer de Utøya på film

Stedet alle møtes og åpenbart knytter bånd er det store studioet i Film Camp Målselv, hvor det store, svartmalte og nakne rommet blir scene for grusomhetene de fire maner fram ved hjelp av hvite teipopptegninger på gulvet, enkle rekvisitter og lydeffekter og skuespillere som agerer de gitte situasjonene etter instruksjon fra dem som var på Utøya. De fire overlevende har alle tilnærmet like fortellinger, men nyansene og de individuelle måtene de minnes på blir avgjørende for filmens gripende progresjon. På ulikt vis og med varme, gjenopplevelse av frykten, omtanken for sine medmennesker og med uendelig respekt gir de oss premisset for en deltakelse som søker håpet snarere enn selve handlingene, dialogen heller enn bitterheten.

Les også: Nasjonaltraumet rekonstruert

Filmskaper Carl Javér og produsent Fredrik Lange er fra før mest kjent for dokumentaren «Freak Out», om en koloni rikmanns- og motstrømsbarn som på 1990-tallet forsøkte å anlegge et eget paradisisk hipstersamfunn etter modell fra hippietidens idealer. Med «Rekonstruksjon Utøya» tar de som filmskapere et ambisiøst og vanskelig skritt videre, men de er fortsatt i samfunnets randsoner hvor gruppedynamikken åpenbart interesserer dem. Temaet er denne gangen ømtålig og slett ikke uten etiske begrensninger. En rekonstruksjon av livstraumer som i tillegg har en ikke ubetydelig offentlig dimensjon – få år etter at terroristen skjøt og drepe 69 personer på Utøya alene – krever både visjoner og kunstnerisk kraft når dokumentarformen utfordres i så stor grad som den gjør her. Javér lykkes langt på vei takket være ungdommene han har fått med seg, både de som var på Utøya og de som skal sette seg inn i deres situasjon. Det er også avgjørende at gjerningsmannen ikke har fått «en rolle» i filmen, bortsett fra når de fire fortellerne selv kommer inn på han og hans fysiske bevegelser. I utgangspunktet er den kunstneriske og konseptuelle prosessen spennende, også som film betraktet.

Les også: Paul Greengrass vil holde samtalen om 22. juli levende

Du kan tenke deg en blanding av teaterrommets tradisjonelle «svarte boks», Lars von Triers visuelle «plantegningsgrep» i «Dogville» og et filmteam som vel å merke uten å bruke effekter, sminke eller annen staffasje ber unge mennesker rekonstruere deres antatt verste øyeblikk i livet. Selv ser man filmskaperne og psykologen på settet bare som skygger, eller hører regissørens stemme, som en påminnelse om at de er der. I filmen merker man bedre nærværet av regissørens prioriteringer. De personlige historiene og iscenesettelsene fra Rakel, Mohammed, Jenny og Torje står for seg, men rundt dem savner man mer kontekst, og det å få vite mer om hva de enkelte gjør nå, hvem de er og – med vage unntak – hvorfor de har valgt å bli med i filmen. Den tunge eksponeringen av deres følelser på bekostning av filmens konseptuelle oppbygning står derfor alene uten reisverk – på godt og vondt.

Les også: «Utøya 22. juli»: Til ungdommen

Noe av det sterkeste med «Rekonstruksjon Utøya», en tittel som i beste fall er ufrivillig spekulativ, blir derfor de unge skuespillernes reaksjoner og de erkjennelsene de åpenbart får gjennom å bli satt inn i situasjoner det er vanskelig å forberede seg på og beskytte seg mot. Alle de fire Utøya-overlevende har umenneskelige historier, og de forteller dem på gripende og imponerende reflektert vis. Men håpet ligger først og fremst i filmens mest berørende og avsluttende del, og da ikke bare i rekapituleringen av et handlingsforløp. Torje Hanssen, som sammen med broren Viljar er hovedpersoner i Paul Greengrass’ film (der spilt av skuespillere), var 14 år da han var på Utøya. Hans historie, og gjennom han brorens, som ble skutt og hardt skadet, velger Torje selv å sette inn i nettopp den type ramme som resten av filmen tidvis mangler. Sammen med de tre øvrige vitnemålene viser han hvordan og hvorfor filmer som «Rekonstruksjon Utøya» har en unik funksjon når det gjelder å videreformidle fortellingene fra denne dagen, terrorangrepet i seg selv og betydningen av det på et rent menneskelig plan. Det tydelige håpet i epilogen og skuespillernes spontane reaksjoner sier alt om hvor viktig kunstuttrykket blir i en prosess hvor alt til sjuende og sist handler om at man aldri bør glemme. Slik blir «Rekonstruksjon Utøya» et nødvendig framtidsdokument.

Les også: «22 July»: Mer opptatt av å advare enn å forstå