Regissør Taylor Sheridan om behandlingen av USAs urfolk: – Skammelig

CANNES: – Kvinner forsvinner stadig på reservatene i USA, og de som står bak, uansett om de er urfolk eller ikke, slipper som oftest unna på grunn av de juridiske smutthullene i forvaltningen av reservatene. Hvorfor de forsvinner? Det er akkurat som filmen viser, seksuelle overgrep, voldtekter og mord. Det verste menneskeheten har å by på, sier Sheridan da Dagsavisen møter han i Cannes.

Sheridan er USAs mest etterspurte filmskaper etter å ha skrevet manusene til «Sicario» og «Hell or High Water», de to første filmene i «grensetrilogien» som «Wind River» nå avslutter. Filmen om hvordan en tenåring blir funnet voldtatt og ihjelfrosset i Wyomings villmark, har fått mye oppmerksomhet fordi den ikke bare er et intenst drama. Den er også en indirekte kritikk mot amerikanske myndigheters behandling av urbefolkningen. I «Wind River» måtte Sheridan ta regien selv.

– Fordi jeg var der da jenta forsvant. Hun var ikke bare en hvilken som helst jente, men akkurat den jenta som beskrives i filmen, livsglad, populær, smart. Og da det skjedde – dette er 15 år siden – var alle helt knust, likevel var ingen overrasket. Hvorfor? Fordi det er sånn det er i reservatene, og det som gjør det enda verre er at USA er et land som setter rettferdigheten høyere enn alt annet. Slike problemer kunne vært utradert for lenge siden om man hadde villet, sier Sheridan, som filmene tatt i betraktning ikke overraskende kommer fra en familie lovforkjempere.

– Flere av fetterne mine er føderale marshalls. Lensmannen Marcus i filmen er basert på min egen onkel. Jeg bor i Wyoming, og jeg kjenner denne verdenen. Da jeg skrev «Sicario» brukte jeg mye tid på å jage det helvetet som filmen beskriver. Mange av mekanismene i reservatene er de samme som i grenseområdene mot Mexico, og årsaken er den samme: Myndighetene, sier han, og legger til: – Det er en generell misoppfatning i USA at de problemene man hører om i de store byene ikke gjelder for småbyene, men det er ikke sant. De små samfunnene sliter med de samme tingene, og siden det er så få som bor der, så får faktisk problemene større ringvirkninger og påvirker flere mennesker reelt sett, sier Sheridan, som har brukt mye tid i reservatene takket være at han på ett tidspunkt lot karriere være karriere og strøk til skogs.

Les også: – Et spørsmål om prinsipper

Sioux-stammen

– Da er jeg 28 år gammel, desillusjonert, sliter som skuespiller og føler meg som nok et ansikt som fyller opp mellom annonseplassene i TV-ruta. En dag våkner jeg, setter meg i bilen og kjører til Pine Ridge-reservatet som er Oglava Sioux i Dakota, banden til Crazy Horse, sier Sheridan, og forteller hvordan han helt på måfå tok inn på et motell og var fast bestemt på å lære så mye som mulig.

– Jeg møtte en kar som heter Cory Yellowboy, som lærte meg mye om kulturen, religionen og situasjonen urfolket lever under. Det er han jeg har oppkalt hovedrollen i «Wild River» etter. Jeg knyttet vennskapsbånd som har holdt siden, men hadde vel aldri trodd at jeg skulle lage en film om tematikken, til tross for at jeg ikke har tall på hvor mange ganger jeg har hørt historier om folk som har forsvunnet, om folks slektninger og naboer som er voldtatt og drept, om søstre som er blitt utsatt for overgrep, sier Sheridan.

– Da jeg kom dit jeg er i dag, med denne filmtrilogien, bestemte jeg meg for at den tredje delen skulle handle om overgrep i reservatene, med handling fra min egen bakgård. Om jeg noen gang kan si at jeg lager en film for mine egne venner, så er det med «Wild River», sier Sheridan.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Må tvinges til å se

Volden i filmen er som i «Sicario» og «Hell or High Water» av det realistiske slaget. For Sheridan er det helt bevisst og ikke spekulativt.

– Det er viktig å vise at det overgrepet Natalie blir utsatt for ikke har noe med sex å gjøre. Det er ren vold, og det faktum kan ikke bli forklart tydelig nok for dem som trenger å se forskjellen. Jeg ser det sånn at vi – og ja, det er menn dette dreier seg om – må tvinges til å se hvor stygt det er. Hva skal til for at en bande som drikker seg fulle ikke ender opp med å begå en forbrytelse som dette? Hva er det som framprovoserer gruppementaliteten de er en del av? Er det en enkelt manns stemme som skal til for å stanse dem, eller er det en kollektiv erkjennelse av at det er galt, sier Sheridan, som mener hans jobb som filmskaper er å holde opp et speil for alle andre.

– Vold er en realitet i USA, som alle andre steder. Å ignorere den vil være naivt, og å omfavne den vil være ren ondskap. Men du må vise den, og du må vise den som den er.