4
DRAMA
«Red Sparrow»
Regi: Francis Lawrence
USA, 2018
«Red Sparrow» er mer psykologisk spenning enn eksplosiv action, basert på en prisbelønnet roman av den pensjonerte CIA-agenten Jason Matthews, som angivelig selv var amerikansk spion på åttitallet, og burde dermed vite hva han snakker om. La gå at dette er Russland sett gjennom øynene til en amerikaner som neppe har vært der de siste tretti årene, så det føles som et anakronistisk feilskjær at «Red Sparrow» utspiller seg i 2017. Den unge skjønnheten Dominika Egorova (Jennifer Lawrence) har en lovende karriere som prima ballerina på Bolshoi-balletten, før et stygt benbrudd sender livet henne i en betydelig farligere retning. Vi har allerede sett at Dominika ikke er fremmed for å ty til rasende vold mot dem som krenker henne, og det er trolig denne mørke siden hennes onkel Vanya Egorov (Matthias Schoenaerts) akter å utnytte. Han er plassert høyt på strå i den russiske etterretningstjenesten, og tilbyr niesen en ekstrajobb som vil sikre fremtiden til hennes syke mor (Joely Richardson). Oppdraget ender med et politisk snikmord som plasserer Dominika i en umulig situasjon; hun har vært vitne til en hendelse som enten vil få henne henrettet, eller sendt til etterretningstjenestens høyskole for spurvespioner.
Dominika velger motvillig siste alternativ, og får grundig opplæring i hvordan man bruker sex som et våpen, forfører statens fiender og utsetter seg for seksuelle fornedringer uten å blunke. Hennes første oppdrag etter «horeskolen» er å nærme seg CIA-agenten Nataniel Nash (Joel Edgerton), som hadde kontakt med en muldvarp høyt oppe i Russlands etterretningstjeneste før han måtte flykte i sikkerhet. Herfra tårner intrigene seg opp, mens Nash prøver å rekruttere Dominika som dobbeltagent, hun prøver å forføre Nash for å få navnet på muldvarpen – og ingen er helt sikre på hvem som lurer hvem. Filmen holder oss i uvisshet om Dominikas egentlige intensjoner og lojaliteter frem til den bitre slutten, men de helt store overraskelsene uteblir. Og fordi hele historien er basert på Domenikas gåtefulle tvetydighet blir vi aldri særlig godt kjent med rollefiguren hennes. En par plottpoenger i «Red Sparrow» er avhengig av mobiltelefoner, men ellers er det ingenting som tilsier at historien burde utspille seg i nåtid. Dette er den russiske etterretningstjenesten sånn som den muligens fortonet seg under den kalde krigen, flere tiår før hacking og nyhetsforfalskning sto på dagsordenen. Et tid der statsbyråkrater fortsatt utveksler hemmelig informasjon på floppy-disketter, og bjeffer ordre inn i røde telefoner mens de sitter bak enorme skrivebord i sparsomt møblerte palasser med fotografier av partiledelsen på veggene. «Red Sparrow» ville unektelig ha vært mer troverdig hvis den utspilte seg på åttitallet, men det ville samtidig ha forsterket parallellene til TV-serien «The Americans» - som utforsker samme tema med større psykologisk dybde, og flere grånyanser.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Det er dessuten påfallende at «Red Sparrow» har såpass mange likhetstrekk med den russiske Marvel-heltinnen Natasha «Black Widow» Romanoff (Scarlett Johansson), som fortsatt ikke har fått noen egen solo-film. En spilletid på 140 minutter er rundt en halvtime mer enn historien trenger, og det er et fravær av den typen eksplosiv action mange publikummere sikkert forventer seg fra en film som dette. Dette minner mindre om fjorårets Charlize Theron-actionthriller «Atomic Blond», og mer om en tradisjonell John le Carré-filmatisering. Til gjengjeld kommer voldsomhetene veldig bardust og brutalt, med noen oppriktig ubehagelige scener. Inklusive en sekvens med en tortur-ostehøvel som brukes til å flå huden av ofrene. Isj. Francis Lawrence tatt med seg deler av teamet fra «The Hunger Games»-serien, inklusive filmfotograf Jo Willems – og en upåklagelig rolleliste som ellers inkluderer Jeremy Irons, Charlotte Rampling og Ciaran Hinds. «Red Sparrow» kunne ha trengt en regissør med skarpere visjoner, som kunne ha utnyttet historiens mer sjokkerende elementer til noe mer oppviglersk, politisk provokativt og grenseoverskridende. Darren Aronofsky og David Fincher var inne i bildet før Lawrence fikk jobben, og begge ville garantert ha gjort «Red Sparrow» til en mer oppsiktsvekkende film enn han er i stand til. Lawrence har like fullt laget en elegant, ambisiøs thriller for et voksent publikum, som er har mer vekt enn de fleste amerikanske studioproduksjoner med tilsvarende høy prislapp. «Red Sparrow» er den innledende delen i en romantrilogi, så det er åpenbart at produsentene øyner et håp om flere filmer – men noe sier meg at dette er litt for behersket og gammelmodig til å ha bred kommersiell appell.