Det er ikke småtterier av vannmasser som skapes i «Bølgen». 28. august fosser den inn over norske kinoer, etter festpremieren ved Den norske filmfestivalen i går kveld. FOTO: NORDISK FILMDISTRIBUSJON

Rasende og god katastrofefilm

Katastrofefilmen «Bølgen» er blitt et bokstavelig talt medrivende underholdningsdrama med mørk klangbunn.

 

5

DRAMA

«Bølgen»

Regi: Roar Uthaug

Norge, 2015

HAUGESUND (Dagsavisen): Norsk natur, fjell og fjord spiller hovedrollene i den første norske katastrofefilmen, men når «Bølgen» blir en tidvis stor kinoopplevelse er det ikke minst fordi solide skuespillere som Kristoffer Joner, Ane Dahl Torp og Fridtjof Såheim tar sjangerfilmen på alvor og yter naturkreftene både motstand og konkurranse. Om selve dramaturgien i «Bølgen» følger kjent hollywoodsk katastrofefilmoppskrift, løfter i tillegg manusforfatterne Harald Rosenløw-Eeg og John Kåre Raake filmens figurer opp på et sjeldent realistisk nivå. Slik kan den menneskelige faktoren bli kvalitativt avgjørende i det man kan kalle et emosjonelt nordisk drama med en definert tragedie som premiss. Det vet Roar Uthaug, som etter «Fritt vilt»-filmene og «Flukt» kommer opp med sin mest velskrudde film, som vil fange bredt med et for nordmenn skremmende nært scenario. Rundt Joner i rollen som bergnerden Kristian, bygger Uthaug troverdige skikkelser. Kona Idun spilles med smittende energi og handlekraft av Ane Dahl Torp, mens Jonas Hoff Oftebro i rollen som storebroren til Julia (Edith Haagenrud-Sande) viser at et nytt blad Oftebro er ved å bryte lydmuren. Familien er på flyttefot, og Kristian har sin siste dag på senteret som overvåker fjellsprekkene i Åkerneset som henger over Geirangerfjorden. Man må ikke være geolog for å skjønne at akkurat dette døgnet er noe hylende galt oppe i fjellsiden. Skulle bergpartiet rase ut i fjorden vil en over 80 meter høy flodbølge knuse alt i sin vei, Geiranger inkludert.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Vi røper ingen hemmeligheter om vi forteller at for vakre Geirangers del går det fryktelig galt. Filmens mandat blir derfor ikke bare å skape en så imponerende katastrofe som mulig, men i enda større grad gjøre oppbygningen mot det uunngåelige nervepirrende intens, og så fullføre dramaet rundt skjebnen til de enkelte menneskene som måtte befinne seg midt i denne apokalypsen av en fjordfiesta. Uthaug innfrir i stor grad. Både oppbygningen og bølgen i seg selv, når den dundrer inn fjordtarmen og sluker skrekkslagne turister og beboere som flykter opp hårnålssvingene, er et katastrofalt mesterverk – norske film- og spesialeffektbudsjetter tatt i betraktning. Viktigere er det at historien forut for raset gis både tid og rom, dramaturgisk turnert med sikker hånd rundt kjernefamilien, det joviale observasjonssentret og revnene i fjellveggen. Det gir hasardiøse og svimlende scener som står i nydelig kontrast til den hverdagslige nærheten personene imellom. Manusets løsslupne selvsikkerhet kan konkret spores gjennom den lille metadetaljen hvor en nattevakt sitter og ser en viss skrekkfilm på nettbrettet. Snart skal virkeligheten bli langt mer skremmende.

Oppnøstingen i kaoset av et knust Geiranger, dels skapt i studio i Romania, mangler det svimlende aspektet i scenene skutt på location i Geiranger. Til tross for klaustrofobiske undervannsscener og innimellom storslåtte «etter katastrofen»-scenarioer, er filmens siste del påfallende begrenset rent visuelt sett. Når det er sagt, er pengene brukt på de riktige stedene i filmen. At dette er en film som både skal vise seg fram og vise fram de bak, legger knapt filmskaperne skjul på. Derfor er det ikke bare selve filmens handling som skaper kontraster mellom filmens lyse og lette, men stadig mer lumre begynnelse, og den svarte, mørklagte og fortettede siste tredjedelen som er et jag mot tida og etterdønningene. I denne delen er det Ane Dahl Torp som drar både lasset og medspillerne. Faktisk har denne delen av filmen noen virkelig interessante aspekter, en bevisst spørsmålsstilling rundt sjangerfilmens eksponering av ofrene etter en katastrofe, og de umulige valgene som må tas i spørsmålet om liv og død.

PRISDUTDELING: Børnet seg gjennom Amanda

Noen av scenene gir frysninger når de har i seg ekkoene fra filmens åpningsbilder, satt sammen av gamle filmopptak fra et utvalg ekte flodbølgekatastrofer slik de har rammet nordmenn. Dette gir «Bølgen» et autentisk skjær som ikke skjuler konsekvensene om og når Åkerneset faller. Det gir filmen en ytterligere dimensjon, selv om samsvaret mellom sjangerfilmens premisser og de realistiske bildene «Bølgen» tilnærmer seg i siste del, hemmes av noe som kanskje best kan forklares med budsjettmessige begrensninger. Filmen får her skylapper for lokalsamfunnet til fordel for et direkte nærbilde av det oppskriftsmessige helteeposet. At nær hundre år gamle filmopptak av døde som bæres ut av et rasområde sitter bedre på netthinnen enn de bildene filmen selv dveler ved i det begravde Geiranger, er et tankekors på veien i en bokstavelig talt medrivende filmopplevelse som er både stor, rik og forsøksvis original i sin grunntone.