4
ACTION
«Fast & Furious 8»
Regi: F. Gary Gray
USA, 2017
Det som for 16 år startet med en beskjeden action-rull om street racing (med en tittel kjøpt av lavbudsjettkongen Roger Corman, og en historie rappet rett fra «Point Break») har nå blitt et popkulturfenomen. Ikke bare en hel industri som har tjent inn nærmere fire milliarder dollar, og noe langt mer enn bare en folkekjær filmserie. «Fast & Furious» har blitt en egen filmsjanger; en blodharry blanding av såpeopera på anabole steroider, multikulturelt familieverdidrama og en autofil superhelt-saga – der usårbare muskelbunter med blankpolerte isser råkjører, slåss og klemmer hverandre verden rundt. Etter sju filmer forventer vi at Dominic Toretto (Vin Diesel) og hans stadig voksende adoptivfamilie jevnlig bryter naturlovene, opphever Newtons gravitasjons-lov og utfører overmenneskelige bragder som ville ha fått Marvels superhelter til å himle oppgitt med øynene. Vi forventer dessuten at hver film overgår den forrige når det gjelder spektakulære stunts og oppfinnsom action, noe «Fast & Furious 8» dessverre ikke klarer. Et større problem: «Fast & Furious 8» gjør noen grove feilbedømmelser om hvorfor filmserien tiltrekker seg et så stort publikum. Undertegnede har trillet entusiastiske terning-femmere til de siste kapitlene i denne serien, men nå begynner «Fast & Furious»-gjengen for første gang å vise tegn til å gå på tomgang.
Dom ser allikevel ut til å takle tapet med fatning, mens han nyter hvetebrødsdagene på Cuba sammen med kona Letty (Michelle Rodriguez). Åpningen i «FF8» gir et lite nikk til seriens spede start som straight street racing-action, mens Don råkjører gjennom Havannas bybilde i et gateløp - som ender med at han farer over målstreken baklengs, i et brennende bilvrak. Selvfølgelig gjør han det. Dette blir bare en rask smak på idyll før Dom tvangs-rekrutteres av den iskalde giftslangen Cipher (Charlize Theron). En sosiopatisk cyberterrorist som pønsker på apokalyptiske fantestreker med atomvåpen, og tvinger Dom til å forråde sin adoptivfamilie under et oppdrag i Tyskland. Akkurat hvordan Cypher klarer dette bør ikke avsløres, men hun trykker hardt på Doms svakeste knapp: hans familieverdier. I mellomtiden blir resten av gjengen rekruttert av byråsjefen Mr. Nobody (Kurt Russell) til å stoppe Dom; og Luke Hobbs (Dwayne «The Rock» Johnson) tar hans plass som naturlig lederfigur. Man kunne ha trodd at «FF8» ville melke mye drama ut av Doms bedrag, men bortsett fra kona Letty tar gjengen sviket med likegyldig fatning. Roman (Tyrese Gibson) og Tej (Ludacris) er travelt opptatt med å slenge støle vittigheter til hverandre, mens filmen som helhet er for travelt opptatt med å spurte fra den ene action-sekvensen til den neste. Mens Vin Diesel surmuler i sin egen, tragiske spionfilm er resten av rollelista fortsatt fortapt i en separat actionkomedie, og de to halvdelene klarer aldri å møte hverandre på midten. Tomrommet etter Paul Walker kompenseres med latterlig overbefolket og eklektisk rolleliste, som nå inkluderer Scott Eastwood, Charlize Theron, Helen Mirren og skjeggvikingen Kristofer Hivju.
Sistnevnte gjør en helt solid innsats som diabolsk håndtanger, men litt skuffende at han ikke får en skikkelig sluttkamp med Vin Diesel før lysene slukkes. Også tilbake er Deckard Shaw (Jason Statham), som ikke bare står for filmens beste actionscener – men dessuten har usedvanlig bra kompiskjemi med sin nemesis Hobbs. Statham er et stort lyspunkt i «Fast & Furious 8» men det føles allikevel som et bedrag mot hele denne seriens familiedynamikk at han nå kjemper på lag med våre helter. Det som tidligere var en diabolsk superskurk som brant ned familiehjemmet til Brian og kaldblodig slaktet filmseriens mest sympatiske rollefigur: Han (Sung Kang), har plutselig forvandlet seg til en jovial kjernekar som er godt likt av alle. Skurrer litt. Også fersk i serien er regissør F. Gary Gray, som ellers er mest kjent for «Straight Outta Compton» (2015) og «The Italian Job» (2003). Han lener seg mer tilbake på dataeffekter enn forgjengerne sine, og er mer en håndverker enn en visjonær som Justin Lin. Actionscenene er selvsagt like spektakulære som usaklige, men det er en mangel på spenst og entusiasme som suger litt av sjarmen ut av dem. De beste actionscenene har et mer beskjedent format; som i sekvensen der The Rock og Jason Statham denger seg igjennom et fengselsopprør, og Statham avliver et imponerende antall skurker mens han bærer på en babykrybbe – en scene som både er inspirert av og på høyde med John Woo-klassikeren «Hard Boiled».
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
I enda større grad enn de tidligere filmene føles dette mest som et hinderløp på vei fra den ene spektakulære «set piece»-en til det neste, der det eneste limet som holder filmen sammen er at Dom denne gangen er historiens store skurk. Vel i alle fall en av dem, og i det minste i teorien. På dette tidspunktet i serien kan man lett forestille seg at «Fast & Furious»-franchisen kunne fungert helt fint uten Diesel, og det virker veldig lovende at det nå snakkes om å lage en avlegger med The Rocks rollefigur Hobbs. Forhåpentligvis en kompiskomedie der han må slå seg sammen med Jason Stathams Shaw. Det faktum at The Rock så ettertrykkelig stjeler filmen fra Diesel har muligens vært en kilde til bitre konflikter under innspillingen. Selv var jeg tilbøyelig til å tro at den velpubliserte feiden mellom The Rock og Vin «candy ass» Diesel bare var et PR-stunt, men det er påfallende at de ikke deler en eneste scene i filmen – og at de få klippene der rollefigurene deres befinner på samme sted til samme tid ser ut til å være enten et resultat av redigering eller datamanipulering. Det smarteste Diesel kan gjøre nå er å ta seg en pause mens han overlater serien til The Rock, men det vil neppe egoet hans tillate. I følge Diesel er dette bare starten på en ny trilogi, og jeg håper virkelig at neste film får tittelen «Back to the Furious» - der gjengen er utstyrt med en flåte av DeLoreans og drar tilbake i tid for å redde livet til Han.