5
ACTIONKOMEDIE
«Baby Driver»
Manus & regi: Edgar Wright
USA/England – 2017
Vi burde ha lært å stole på Edgar Wright nå. Etter personlige favoritter som «Shaun of the Dead», «Hot Fuzz» og «Scott Pilgrim vs. the World» har han ennå til gode å lage en film som ikke har endt opp på undertegnedes «Årets beste filmer»-lister. Alle tar for seg hver sin sjanger og snur den deretter på hodet, og med «Baby Driver» tar han fatt på biljakt-sjangeren. Men dette er dessuten så mye mer: en romantisk komedie, en karaoke-musikal, en humoristisk actionthriller og et slags moderne folkeeventyr. Dessuten en av årets mest underholdende filmer; et overskuddsprosjekt som er laget med smittende entusiasme, et imponerende energinivå, uovertruffen kompetanse og bagasjerommet fullt av sjarm. Etter å ha blitt sparket fra Marvel-lidenskapsprosjektet «Ant Man» etter åtte års planlegging, vendte Wright tilbake til et helt annet lidenskapsprosjekt. Han fikk ideen til «Baby Driver» på midten av nittitallet, og prøvde den ut i en musikkvideo han regisserte for Mint Royales «Blue Song» tilbake i 2003 (som kan skimtes noen sekunder i filmen). Det tok allikevel over 22 år før Wright fikk ut fingeren, fullførte manuset og forvandlet det til en spillefilm som vil gjenstå som en av årets frydefulle høydepunkter.
Foreldreløse Baby (Ansel Elgort) har kjørt bil siden hodet hans nådde over rattet, og er en virtuos på fire hjul. Etter å ha stjålet en bil av gangsteren Doc (Kevin Spacey) har Baby betalt gjelden ved å jobbe som såkalt «getaway driver»; en sjåfør som frakter forbrytere i sikkerhet etter at de har begått et kupp. Baby sliter med konstant øresus etter en tragisk ulykke i barndommen, som han blokkerer ut ved å konstant høre på musikk fra et assortert utvalg av gamle iPoder. Alt han gjør er timet til musikken, og alt vi ser er redigert i takt med soundtracket – helt ned til kuleskudd som skytes synkront med trommeslagene. De kriminelle kumpanene føler at Baby er en autistisk raring, som konstant er ikledd solbriller og alltid har ørepropper i ørene. Ingen kan imidlertid kritisere hans overlegne evner bak rattet, som demonstreres i en seks minutter lang åpningssekvens jeg ikke nøler med å kalle mesterlig. Baby er bare et kupp unna å betale ned gjelden da han møter den håpløst søte servitøren Debora (Lily James); hans sjelefrende og store kjærlighet. Og akkurat da Baby tror at han er ferdig som fluktsjåfør trues han til å delta i nok et kupp, sammen med den joviale sosiopaten Buddy (Jon Hamm), hans stripper-kone Darling (Eiza Gonzalez) og den ustabile villmannen Bats (Jamie Foxx). Sier seg selv at hele oppdraget går til helvete, mens Baby, hans døve stefar Joseph (CJ Jones) og Debra havner i livsfare.
Wright har i kjent stil lastet filmen full av små påskeegg og referanser, uten at det går på bekostning av historien. Den mest åpenbare er hans entusiasme for biljakt-klassikeren «Driver» og regissør Walter Hill, som dessuten gjør et lite gjestespill mot slutten. Man kan argumentere for at tenåringsidolet Ansel Elgort («Divergent»-serien, «The Fault in Our Stars») er det svake leddet her; han har ikke helt den naturlige danserytmen til en jypling som har musikken i blodet, og kan være på grensen til irriterende eplekjekk. Jeg mistenker at filmen ville ha fungert enda bedre med en mer karismatisk hovedrolleinnehaver, men til gjengjeld fungerer absolutt alt annet her. Manuset er skikkelig velskrevet, replikkene sitter som pistolskudd, mens den elegante råkjøringen er oversiktlig filmet helt uten digitale spesialeffekter eller epilepsifremkallende redigering. Wright har dessuten samlet sammen et musikkspor som kunne gjøre både Quentin Tarantino og Martin Scorsese grønne av misunnelse. En bra blanding av Motown-hits, Jon Spencer Blues Explosion, Danger Mouse, The Button Down Brass, Dave Brubeck og The Damned. Og ja, filmen har tatt tittelen sin fra Simon & Garfunkel-låta «Baby Driver», som dukker opp under rulleteksten. Man merker at Edgar Wright har pønsket på dette prosjektet siden han var ung; hver eneste detalj er nøye gjennomtenkt, og hver eneste scene gjenskaper følelsen av å frese langt over fartsgrensen på en varm sommerdag, med favorittmusikken på full guffe over stereoanlegget og ingen reiseplan. Dette er en sann glede fra start til slutt!