Film

«Poms - livets dans»: Heller død enn dans

Å kombinere krampaktig livsglede med dødelig kreftsykdom er i utgangspunktet ingen enkel oppgave, og «Poms» feiler helt spektakulært.

Dagsavisen anmelder

2

KOMEDIE

«Poms - livets dans»

Regi: Zara Hayes

USA/England. 2019

På planleggingsstadiet skulle dette sikkert være en lystig gladfilm om en gjeng pensjonerte kvinner i livets høst, som bestemmer seg for å starte en heiagjeng - inspirert av humørspredere som «The Full Monty» (1997) og «Calendar Girls» (2003). I praksis er dessverre dette nok en flau fiasko bygget rundt en skuespiller som ikke har deltatt i en severdig film på over femten år. Ikke at man kan klandre Diane Keaton for å ta til takke med de fornærmende rollene hun blir tilbudt. Det sier litt om kjønnsforskjellene i den amerikanske filmbransjen at for eksempel 73-åringen Sylvester Stallone fortsatt får sjansen til å sparke rumpe i snart kinoaktuelle «Rambo: Last Blood» - mens jevngamle Diane Keaton (Jo, de er født samme år) må nøye seg med å spille hovedrollen i ydmykelser som gamlehjemkomedien «Poms». Ikke rart hun virker grinete. Keaton er New York-eren Martha, som viet livet til jobben som lærer, aldri fikk barn og forble ugift. Nå er hun døende av kreft, og har skrinlagt legebehandlingen. Isteden selger Martha eiendelene sine i et eksistensielt opphørssalg (akkurat som Catherine Deneuve nylig gjorde i «Claire Darlings siste påfunn»), og deretter flytter hun til et eksklusivt boligområde for pensjonister i Georgia.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Her kan beboerne fordrive pensjonisttilværelsen med golf, bading og hyggelig samvær, i et lukket samfunn drevet under mottoet: «lev livet, resten av livet». Martha har kommet hit for å dø, og det siste i verden hun er interessert i er sosiale aktiviteter. Hun blir motvillig tvunget til å være sosial med den viltre naboen Sheryl (Oscar-nominerte Jackie Weaver), en festglad frekkas som spiller poker, jakter på menn og er så grov i kjeften som man tillates i en amerikansk film med familievennlig aldersgrense. Siden alle beboere tvinges til å delta i minst aktivitetsklubb lar Martha seg overtale til å gjenopplive sin tenårige drøm om å bli heiagjengleder. Autoritetene på aldershjemmet nærer et irrasjonelt hat mot «cheerleading»; som av ukjent årsaker anses som syndig, horete tøseri forbeholdt billige tenåringer.

Les også: «Scary Stories to Tell in the Dark»: Skrekkblandet fryd (Dagsavisen+)

Det eneste positive med «Poms» er at den ble en usannsynlig kilde til en kjendisfeide. Under et hemningsløst intervju med nettstedet Vulture uttalte Anjelica Huston at hun ikke akter å ydmyke seg i forferdelige folkekomedier om geriatriske heiagjengledere. Noe «Poms»-skuespilleren Jackie Weaver ikke satt særlig stor pris på. For å være rettferdig gjør i det minste Weaver et helhjertet forsøk på å spille en rollefigur (nærmere bestemt brunstige Blanche fra TV-klassikeren «The Golden Girls»), mens Diane Keaton bare spiller en enda mer misfornøyd utgave av seg selv. I flere scener kan vi bokstavelig talt se Keaton himle oppgitt med øynene, og hun er bare overbevisende i de øyeblikkene hun skal utstråle resignasjon, irritasjon og ubehag. Det gjøres et stort poeng ut av at hennes rollefigur introduserer en oppsiktsvekkende «dance move», som senere blir en viral-sensasjon på nettet. Et problem fordi Keaton er totalt ute av stand til å utføre disse armbevegelsene, og bare ser ut som om hun halvhjertet og hånlig prøver å imitere fugledansen etter å ha drukket alt for mye tequila. Man har desperat prøvd å redigere seg rundt Keatons manglende danseferdigheter, men det får bare filmen til å virke enda mer stakkarslig. Det merkes at ingen bak kamera har erfaring med å lage komedier: manusforfatter Shane Atkinson er en fersk debutant, mens regissør Zara Hayes har før dette kun stått bak dokumentarer om barnemord og industrielle katastrofer i Bangladesh. «Poms» er naturligvis ikke en dårlig film fordi den dreier seg om pensjonister som gjenvinner livsgnisten som heiagjeng-dansere. Det er en dårlig film fordi den er klossete skrevet, likegyldig iscenesatt, ekstremt umorsom og skrekkelig feilvurdert.