Film

Polert julenostalgi

Familiejulen er reddet, i hvert fall for dem som husker å gå på kino.

Dagsavisen anmelder

4

FAMILIEFILM

«Snekker Andersen og Julenissen: Den vesle bygda som glømte å feire jul»

Regi: Andrea Eckerbom

Norge, 2019

Man skal være usedvanlig grinete om man ikke lar seg sjarmere av «Den vesle bygda som glømte å feire jul». Alf Prøysens innlandske grep om julestemningen har gitt oss noen av de mest elskede kulturelle markeringene av denne høytiden, blant annet gjennom «Musevisa» og «Julekveldsvisa». Litt mindre kjent for noen er boka «Den vesle bygda som glømte at det var jul» (1966), om et folk som bodde i ei lita bygd og var som folk flest, bortsett fra at de var så fæle til å glømme.

Et utfall av denne kollektive glemselen er at alle glemte ikke bare jul, men hvordan man feirer jul. Når denne flisa av ei bok er utgangspunktet for en helaftens familiefilm på drøye timen, er det fordi den er bygget ut som nok et kapittel i det som tegner til å bli en hel liten filmserie etter at «Snekker Andersen og Julenissen» så dagens lys i 2016. For det er «snikkeren» og Julenissen som må trå til når lille Elise tenker så hardt på hva som kan være spesielt med datoen 24. september at hun til slutt bestemmer seg for å spørre snekkeren som har laget den rare kassen med masse tall på.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Elise er åtte, ni eller ti år, ingen husker helt nøyaktig, og aller minst faren hennes som ikke engang husker hvor han skal sove om natten. Filmens gjennomgang av hvor mye som faktisk kan glemmes og konsekvensene av det, blir filmens humoristiske røde tråd. En rekke påfunn som herjer hardt med stakkarene i den lille bygda er like kreativt rampete som de er morsomme, og de faller fint inn i den noe «ukorrekte» måten å fortelle historien på. At et barn «stjeler» en bil i det godes tjeneste er ett eksempel på den litt tøyelige moralen i John Kåre Raake, Harald Rosenløw Eeg og Lars Gudmestads manus. De har sammen med regissørdebutant Andrea Eckerbom og solide doser med polish ivaretatt det prøysenske universet, heldigvis uten å gi seg ut på å prøve og forklare julens egentlige budskap og opprinnelse.

«Snekker Andersen og Julenissen: Den vesle bygda som glømte at det var jul» er et mimreeventyr over en svunnen tid, med intime og koselige små hus og gater og julestemningen – der den finnes – er så rotnorsk som tenkes kan. At filmen er innspilt i Romania lar vi ikke være et stort poeng denne gangen, men det er jo et paradoks at en historie spunnet over det mest prøysenske av alle moderne eventyr ikke lar seg spille inn der historien hører hjemme.

Den noe begrensede produksjonen gir seg også andre utslag for den som gir seg til å lure. Hvor er alle mødrene for eksempel? Bortsett fra den litt bistre ordføreren (Marianne Krogness) som er mor til Elises bestevenn (Aleksander Ottesen-Kaalstad), er det ikke en mor å se, enda i hvert fall en er nevnt. Kanskje filmskaperne glemte å ta dem med til Romania? Lavbudsjettlandet for norske filmskapere er ellers godt gjemt for de fleste bak strålende slør av nostalgi. I den lille bygda hvor alle «glømmer» går det unna på tjukk Hedmark-dialekt, og selv om man mer enn aner at her har stemmer og replikker blitt lagt på og justert i etterkant, er illusjonen god.

Andrea Eckerbom har lang fartstid fra casting-bransjen og med å finne talenter til andres filmer. Under hennes regi spiller nå Miriam Kolstad Strand hovedrollen Elise med bøtter av undrende sjarm. Christian Skolmen får ikke mye å spille på, men viser igjen god komisk timing når han stanger hodet inn i dette universet som Elises far, den mest glømske av dem alle. En bredt smilende Trond Espen Seim som klodrianen Snekker Andersen og Anders Baasmo som en herlig småstressa julenisse gjentar sine roller fra den første filmen, og borger nok en gang for lun komikk og selvsagt en heidundrende sledetur som ender akkurat slik man kan tenke seg.

Det produksjonen mangler av muskler tar den igjen på overflatekos, og for noen kan denne på alle vis hvite norske jula bli for mye av det gode. Men humoren er skarpere og vil garantert få de minste til å skoggerle, samtidig som Prøysens undretone ivaretas mellom ablegøyene i en film som ellers framstår like tradisjonell som jula den forsøker å speile.