Pirker i åpne sår

Hvor lang tid bør det gå før rystende katastrofer dramatiseres på filmsærlig en som har forandret hele vårt verdensbilde? Skal vi tro PaulGreengrass (og Oliver Stone) burde fem år være passende. Skal vi troamerikanske synsere: mye lengre tid enn dette.

Det er vanskelig å tenke seg hvor sterkt «United 93» vil berøre de sommistet sine nærmeste i terroranslaget 11. september 2001 men dette er endypt opprivende filmopplevelse for oss alle uavhengig av ens politiskeståsted eller synspunkter om «krigen mot terror». For å sitere filmplakaten:fire fly ble kapret 9/11. Tre av disse flyene nådde målene sine. Dette erhistorien om det fjerde. Terrorangrepet i New York er så veldokumentert atvi alle vet at ingen av de 44 passasjerene om bord United 93 overlevdeflyturen fra New Jersey til San Francisco noe som gjør denne realistiskerekonstruksjonen enda mer hjerteskjærende. De innledende scenene medkjedelige hverdagssysler får et klamt klaustrofobisk skjær i ly avetterpåklokskap. Vi er hjelpeløse vitner til en uunngåelig katastrofe utenmuligheter til å gripe inn. Og vi sitter i helspenn fra første sekund.

Håndholdt

Filmen følger passasjerene på vei inn i United 93-flyet på Newarkmannskapets forberedelser og arbeidet i kontrolltårnet. På FFA-senteretmøter Ben Sliney (som spiller seg selv) opp for første dag på jobb. MensUnited 93 tar av får de rapporter om en flykapring. Så melder CNN at et flyhar styrtet inn i The World Trade Center og helvete bryter løs.Passasjerene på United 93 spiser intetanende frokost helt til fireterrorister tar kontrollen over flyet knivmyrder pilotene og tar kursen motCapitol-bygningen.

Den britiske filmskaperen Paul Greengrass («Bloody Sunday» «The BourneSupermacy») har skutt alt på håndholdte videokameraer. Rollene er til delsbesatt av ukjente skuespillere dels av ekte flypersonell piloter ogbakkemannskap. Mange av dem var til stede da hendelsene fant sted ogspiller seg selv med stor overbevisning. Man kan stille legitime spørsmålrundt behovet for en film som dette men ingen kan betvile Greengrass’intensjoner. Manuset her holder til fakta så langt det er mulig og er lageti nært samarbeid med de pårørende.

Dokumentarisk

Selv om stilen er dokumentarisk og alt føles totalt realistisk er detteallikevel en dramatisering. Dialogen er improvisert fram av skuespillerneog skildringen av hendelsene om bord flyet er basert på spekulasjoner. Altvi vet med sikkerhet er hva passasjerene fortalte over telefon til sinepårørende før flyet styrtet og opptak fra «the black box» men Greengrass’tolkninger føles plausible. Man kan reagere litt på at den tyske passasjerenChristian Adams portretteres som en feig forhandler som ønsker å samarbeidemed terroristene (særlig med tanke på at enkens hans nektet å samarbeide medGreengrass) men man bør neppe ta dette som en politisk ytring.

«United 93» er laget med uovertreffelig integritet og politisk nøytralitet.Teknisk sett er den et mesterstykke og en av årets aller beste filmer. Detmå dog ikke undervurderes akkurat hvor sterkt «United 93» føles og de sistetjue minuttene er noe av det mest intense undertegnede noensinne har opplevdi en kinosal. Greengrass pirker i åpne sår her og hvorvidt man frivilligbør utsette seg for en så rystende ubehagelig filmopplevelse er et åpentspørsmål.