5
DRAMA
«Phantom Thread»
Regi: Paul Thomas Anderson
USA/Eng. - 2017
Seks ganger Oscar-nominerte «Phantom Thread» plasserte seg rett i filmhistorien med nyheten om at dette angivelig blir aller siste rolle for den legendariske metodeskuespiller-kameleonen Daniel Day-Lewis, som tilbake i 2007 drakk opp milkshaken til oss alle sammen som oljebaron-psykopaten Daniel Plainview i Andersons «There Will Be Blood». Denne gangen portretterer han en totalt annen type mann; en forfinet, reservert, erkebritisk moteskaper som kler opp overklassen i 1950-tallets London. Han har det helt fantastiske navnet Reynolds Woodcock, og har bygget opp et renomme som genial klesdesigner med bryllupskjoler som spesialitet. Woodcock jobber tett sammen med sin «old so-and-so» Cyril (Lesley Manville), den stramme søsteren som får oppgaven med å dumpe kjærestene hans etter at maestroen går lei dem. Den siste i rekken er imidlertid ikke som de andre. Den unge servitrisen Alma (Vicky Krieps) fanger Woodcocks blikk under en grådig frokost, og blir umiddelbart bergtatt.
Deres første middag sammen er så full av varselsbjeller at Alma burde ha løpt skrikende ut av restauranten med hendene over ørene, men hun lar seg villig forføre av hans kalkulerte sjarm. Woodcock er den typen mann som kaller sin avdøde mor for «mama» med urovekkende lidenskap i stemmen, og snakker ellers lavt med et mildt tonefall som ikke helt klarer å gjemme det enorme egoet. Denne evige ungkaren er skrekkelig sær og selvbesatt; en kontrollfreak som har skapt sitt eget univers med regler hugget i stein. Han slipper allikevel Alma inn i sitt hellige «House of Woodcock», gir henne et eget soveværelse ned gangen fra sitt eget, og tar det som en selvfølge at musen innfinner seg med den lille oppmerksomheten han finner det for godt å gi henne. Alma er mesterens nye Pygmalion-prosjekt, gjenskapt i hans bilde. Hun har lav selvtillit, er keitete og lett å undervurdere.
Men Alma er langt fra naiv og har uante reserver av rå viljestyrke. Forholdet deres utvikles på en måte som er like uforutsigbart, komplisert og eksentrisk som resten av filmen, så det vil være en grov urett å beskrive hva som skjer i nærmere detaljer. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hva Anderson prøver å si her; om han mener at sunne forhold fordrer stadig skiftende maktbalanse, at usunne forhold er en form for syklig avhengighet eller at kjærlighet er som å bli frivillig forgiftet. Eventuelt at egosentriske kunstnere må jekkes ned flere hakk før de kan gjøre seg fortjent til å bli elsket. Er det ikke det så mange av filmene til Anderson egentlig dreier seg om, fra «Magnolia» og «Punch-Drunk Love» til «The Master»; uspiselige, skadede menn med en desperat sult etter å bli elsket?
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Paul Thomas Anderson utviklet historien i nært samarbeid med Daniel Day-Lewis, så ingen overraskelse at dette er en showboat-hovedrolle på sitt saftigste. Dette er skuespillerkunst av ypperste klasse; og Day-Lewis hever hele rollelista opp til nye nivåer. Er dette virkelig hans aller siste filmrolle, så forlater han oss på topp. Allikevel interessant at Day-Lewis har viet de siste tjue årene til å fortelle spesifikt amerikanske historier, bare for å avslutte karrieren med en så til de grader britisk fortelling – av en regissør som for første gang beveger seg utenfor USA. Ingen burde heller bli særlig forbauset over akkurat hvor visuelt lekker «Phantom Thread» er (Anderson fungere som sin egen filmfotograf denne gangen), hvor essensiell Jonny Greenwoods atonale jazz-musikkspor er som stemningsskaper, eller hvor overdådige kostymene er. Publikummere med større spisskompetanse og entusiasme for finkjoler enn undertegnede vil sikkert få ståpels og bakoversveis samtidig. Jeg tror allikevel de færreste er forberedt på akkurat hvor humoristisk filmen er; hvor full av skarpe, syrlige, vittige, minneverdige kraftreplikker. Det er en subtil, satirisk undertone her som understreker at Anderson til tider morer seg skikkelig, muligens på bekostning av dem som foretrekker å ha et analytisk forhold til filmene hans. Cineaster kan more seg med å ramse opp referanser som Kubricks «Barry Lyndon», Leans «The Passionate Friends», Hitchcocks «Rebecca», muligens «Vertigo» og sikkert et par dusin titler til. Men for alle sine nikk til gamle klassikere er «Phantom Thread» stil inn på sin egen diffuse og stadig skiftende frekvens; tilstrekkelig vag til at man kan projisere inn sine egne subjektive tolkninger, og mer enn sær nok til ingen andre på kloden enn Paul Thomas Anderson kunne ha laget den.