Film

«Pet Sematary»: Når de døde vågner

Noen ganger er døden fortsatt å foretrekke.

Dagsavisen anmelder

4

HORROR

«Pet Sematary»

Regi: Kevin Kölsch & Dennis Widmyer

USA, 2019

«Pet Sematary» er Stephen Kings mest dystre og pessimistiske bok, som han opprinnelig ikke engang ville publisere etter at han skrev den. Løst basert på forfatterens egne opplevelser, etter at han i 1978 flyttet inn i et leid hus for å undervise på Maine-universitetet et år. Dette landlige huset befant seg like ved en motorvei der lastebiler dundret forbi i full fart, med en gammel dyrekirkegård i bakgården. Det var der Stephen Kings unge datter begravet familiens katt, etter at den ble påkjørt og drept utenfor huset. Og det var der den lille sønnen hans nesten ble meiet ned av en lastebil. Hendelser som inspirerte en roman så grim, nådeløs og uten håp at selv King har store problemer med historien. En vond fabel om dyp sorg, eksistensiell angst, traumer og den mørke skyggen som henger over oss alle: døden. Ifølge «Pet Sematary» kan våre nærmeste bli røsket bort fra oss når som helst, og alt som venter oss etter døden et uendelig mørke som fanger oss i gamle ugjerninger. Men det finnes langt verre ting enn døden. Undertegnede leste «Pet Sematary» i tenårene, alene i en hytte på fjellet. Den er oppriktig uhyggelig, på en måte som vanskelig lar seg fange opp på film.

Les også: «Us»: Et surrealistisk febermareritt (+)

Den første filmatiseringen fra 1989 var allikevel såpass vellykket (med et manus skrevet av King, og temalåt av The Ramones) at det virker litt poengløst å nyinnspille den. Årets «Pet Sematary» har heldigvis en ny innfallsvinkel som holder materialet friskt. Det hjelper dessuten at filmen er såpass velregissert, av radarparet bak indie-hiten «Starry Eyes» (2014). Familien Creed har flyttet fra storbylivet i Boston, for å slå seg ned på en avsidesliggende gård i utkanten av Maine. Her håper legen Louis (Jason Clarke) og kona Rachel (Amy Seimetz) at de endelig skal få puste ut, og tilbringe mer kvalitetstid sammen med den åtte år gamle datteren Ellie (Jete Laurence) og sønnen Gage (Hugo og Lucas Lavoie). Det kan du tro. Bak huset skjuler det seg en uhyggelig dyrekirkegård, og bak den skjuler det seg noe mye mørkere - som ifølge naboen Jud Crandall (John Lithgow) har evnen til å vekke døde kjæledyr tilbake til livet. Kanskje også mennesker. Av hensyn til dem som ikke kjenner historien, har sett den første filmen eller fått med seg trailerne, så skal jeg unngå å spolere hva som skjer videre. Men denne nyinnspillingen tar en avstikker inn i en parallelldimensjon, som forandrer utfallet i en tragisk nøkkelscene - på en måte som i teorien kan være en forbedring, men som viser seg å tilføre historien mindre enn forventet.

Les også: Bill Skarsgård spiller hovedrollen i Stephen King-serie: – Nølte litt med å takke ja (+)

Årets «Pet Sematary» takler historien med alvorstynget gravitas, og sterke skuespillere som er opptatt av å gi rollefigurene nyanser. Oppbygningen fungerer virkelig bra, med en trykkende atmosfære som byr på noen skikkelig anspente øyeblikk og filosofiske diskusjoner rundt ateisme, gudstro og vårt unnvikende forhold til døden. Det skjer hjerteskjærende ting her, som kan bli i meste laget for dem som har mistet sine nærmeste. Filmen skygger allikevel unna de mest urovekkende detaljene fra romanen, og fremfor å bygge opp en syklig skrekkstemning tyr Kevin Kölsch og Dennis Widmyer til mer konvensjonelle grep. Enkelte scener er så over-regissert at uhyggen forminskes, og dette er dessverre en av disse filmene som blir mindre effektiv desto lengre ut i historien vi kommer. Selv etter 35 år er muligens ikke den jevne publikummer rede for å gå like dypt ned i mørket som Stephen Kings roman, men man merker at denne tolkningen bevisst holder tilbake de hardeste slagene. Mot slutten blir «Pet Sematary» en litt for tradisjonell, kommersiell skrekkfilm, og litt for lite av en kompromissløs sjokkopplevelse i tråd med for eksempel fjorårets «Hereditary». Men dette er i det minste en tradisjonell, kommersiell skrekkfilm laget med respekt og engasjement, av filmskapere som tar sjangeren på blodig alvor.